Fagpressenytt

I denne artikkelen vil vi utforske hvordan psykomotorisk fysioterapi presenterer seg selv som fag og behandlingstilnærming. Vi vil undersøke dette gjennom å granske de språklige og billedlige formuleringer som blir brukt for å beskrive hva psykomotorisk fysioterapi er.

Bakgrunn
Fysioterapi og den biomedisinske modellen
Fysioterapi som profesjon har sine røtter i en biomedisinsk tradisjon, noe som har betydning for hvordan fysioterapeuter forstår kropp, sykdom og behandling (1, 2, 3). En biomedisinsk tilnærming legger til grunn en forståelse av at syk-
Sammendrag Hensikt: Undersøke hvordan psykomotorisk fysioterapi presenterer seg som behandlingstilnærming og posisjonerer seg i behandlingsfeltet.
Design, materiale og metode: Informasjonsvideoen om psykomotorisk fysioterapi, produsert av NFFs faggruppe for psykomotorisk fysioterapi ble analysert ved bruk av diskurs som teori og metode. Studien støtter seg særlig på Laclau og Mouffe’s diskursteori.
Funn: Funnene løfter frem hvordan psykomotorisk fysioterapi beveger seg i en stadig veksling mellom ulike diskurser. På den ene siden fremmes en forståelse av kroppen som uttrykksfelt og stedet for levd erfaring, samtidig som kroppen også presenteres som et objekt med maskinelle egenskaper. Det vises til en forståelse av sykdom som sammensatt og kompleks, og samtidig en forståelse av konkrete årsakssam
dom kan redegjøres for gjennom å påvise avvik fra en norm av målbare kroppslige forhold. Modellen bygger videre på en kropp-sjel-dualisme, som innebærer en forståelse av at kroppen kan behandles uavhengig av sosiale forhold (4, 5, 6). I tråd med denne modellen har fysioterapi tradisjonelt omhandlet behandling av kroppslige plager, og fysioterapeutens rolle har i stor grad vært knyttet til rehabilitering og opptrening i forbindelse med skade og sykdom (2). Selv om det over tid har vært økende interesse for alternative sykdomsmodeller, slik som eksempelvis den biopsykososiale modellen, kan det allikevel argumenteres for at den biomedisinske modellen fortsatt er rådende og har definisjonsmakt på kropp, sykdom og behandling i vårt samfunn (3, 7).

menhenger. Funnene viser også hvordan psykomotorisk fysioterapi posisjonerer seg innenfor en biomedisinsk diskurs ved å fremme behandling som et målrettet tiltak med et konkret sluttresultat.
Konklusjon: Studien argumenterer for at psykomotorisk fysioterapi søker å utfordre en biomedisinsk forståelse om kropp, sykdom og behandling, samtidig som faget også er dypt forankret i en biomedisinsk tradisjon. En tydeliggjøring av hvordan biomedisinsk tenkning og forståelse nedfeller seg i språket kan bidra til økt bevissthet innenfor fagfeltet og være en hjelp til å videreutvikle faget og dets posisjon i behandlingsfeltet.
Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi, biomedisinsk forståelsesmodell og diskurs.

Psykomotorisk fysioterapi og den meningsbærende kroppen
Psykomotorisk fysioterapi ble utarbeidet på slutten av 1940-tallet av psykiater Trygve Braatøy og fysioterapeut Aadel Bülow-Hansen. Denne behandlingstilnærmingen søker å bygge bro mellom kropp og psyke, og legger til grunn en forståelse av kroppen som både biologi og mekanikk, og samtidig stedet for erfaring (8). Det innebærer å forene to ulike forståelser av kropp, sykdom og behandling. Både den biomedisinske og den meningsbærende, det vil si hvilken mening kroppslige plager har for den enkelte i hans eller hennes liv (6). I psykomotorisk fysioterapi betraktes kroppen som en kilde til kunnskap, både for pasienten og terapeuten. Terapeuten anerkjenner at en tilnærming til kroppen også innebærer en tilnærming til menneskets livshistorie (9). Sentralt i psykomotorisk fysioterapi er sammenhengen mellom pust, muskulatur og følelser. Tidligere forskning har fremmet behandlingstilnærmingens egenart gjennom å løfte fram denne sammenhengen, og samtidig pekt på hvordan det å utforske egne bevegelser og kroppslige vaner er en måte for pasienten å få bedre kjennskap til seg selv og egen situasjon, som igjen muliggjør nye handlingsmåter (10, 11, 12, 13, 14, 15, 16).
Det er imidlertid manglende kunnskap om hvordan psykomotoriske fysioterapeuter presenterer og avgrenser sitt eget fagfelt og hvordan fagdisiplinen posisjonerer seg i spenningsfeltet mellom det biomedisinske og det meningsbærende. En slik kunnskap vil kunne gi ny innsikt og forståelse knyttet til det å forene to ulike tradisjoner og forståelsesrammer, og bidra til å videreutvikle og styrke psykomotorisk fysioterapi som fag. Vi har utarbeidet følgende problemstilling: Hvordan posisjonerer psykomotorisk fysioterapi seg som fagdisiplin og behandlingstilnærming, og hvilke forståelser om kropp, sykdom og behandling kommer til uttrykk i psykomotorisk fysioterapi sitt posisjoneringsarbeid?

Teoretisk perspektiv
Vi har trukket veksler på perspektiver fra diskursteori. En diskurs er en bestemt måte å snakke om og forstå verden på, og kan forstås som en entydig fastleggelse av mening innenfor et bestemt område (17). En overordnet tanke innenfor diskursteori er imidlertid at mening ikke er endelig fastlagt og låst, men i stadig bevegelse, noe som i sin tur åpner opp for sosiale kamper om definisjonsmakt. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i kampen om definisjonen av sykdom, kropp og behandling, og har latt oss inspirere av Ernesto Laclau og Chantal Mouffes diskursteori med vekt på begrepene objektivitet, hegemoni og antagonisme.
Laclau og Mouffe bruker begrepet objektiv om en diskurs som fremstår som så naturlig at man glemmer at det finnes alternativer (17). Hegemoni kan beskrives som et levende system av betydninger og verdier samlet i ulike forventninger og praksiser som oppleves som grunnleggende for hver og en av oss. Hegemoni kommer frem gjennom undertrykkelse av andre diskurser og meningskonstruksjoner, og en hegemonisk diskurs konstituerer en følelse av virkelighet for de fleste i samfunnet og kan forstås som en dominerende praksis (17). Antagonisme er diskursteoriens konfliktbegrep, og finnes der hvor diskurser støter sammen eller forhindrer hverandre. Antagonisme