Sammendrag
Hensikt: Undersøke hvordan psykomotorisk fysioterapi presenterer seg som behandlingstilnærming og posisjonerer seg i behandlingsfeltet.
Design, materiale og metode: Informasjonsvideoen om psykomotorisk fysioterapi, produsert av NFFs faggruppe for psykomotorisk fysioterapi ble analysert ved bruk av diskurs som teori og metode. Studien støtter seg særlig på Laclau og Mouffe's diskursteori.
Funn: Funnene løfter frem hvordan psykomotorisk fysioterapi beveger seg i en stadig veksling mellom ulike diskurser. På den ene siden fremmes en forståelse av kroppen som uttrykksfelt og stedet for levd erfaring, samtidig som kroppen også presenteres som et objekt med maskinelle egenskaper. Det vises til en forståelse av sykdom som sammensatt og kompleks, og samtidig en forståelse av konkrete årsakssammenhenger. Funnene viser også hvordan psykomotorisk fysioterapi posisjonerer seg innenfor en biomedisinsk diskurs ved å fremme behandling som et målrettet tiltak med et konkret sluttresultat.
Konklusjon: Studien argumenterer for at psykomotorisk fysioterapi søker å utfordre en biomedisinsk forståelse om kropp, sykdom og behandling, samtidig som faget også er dypt forankret i en biomedisinsk tradisjon. En tydeliggjøring av hvordan biomedisinsk tenkning og forståelse nedfeller seg i språket kan bidra til økt bevissthet innenfor fagfeltet og være en hjelp til å videreutvikle faget og dets posisjon i behandlingsfeltet.
Nøkkelord: Psykomotorisk fysioterapi, biomedisinsk forståelsesmodell og diskurs.
Abstract
An experience of being split - a discourse analytical approach to how psychomotor physiotherapy position itself as a dicipline and treatment approach
Aim: To investigate how psychomotor physiotherapy present its treatment approach and position itself in the treatment field.
Design, material and method: The information video about psychomotor physiotherapy, produced by NFF's profession group for psychomotor physiotherapy was analyzed through the use of discourse as method and theory. Specifically, the study was inspired by Laclau and Mouffe's discourse theory.
Findings: The findings highlight how psychomotor physiotherapy position itself in a constant movement between different discourses. On the one hand, the video proposes an understanding of the body as the site of expression and lived experience and on the other, as an object with mechanical properties. Further, the discipline refers to an understanding of illness as complex and at the same time it expresses an understanding of specific causal relationships. The findings show how psychomotor physiotherapy connects itself to the biomedical discourse by presenting treatment as an intervention aiming at removing/curing the patient's problem.
Conclusion: Psychomotor physiotherapy seeks to challenge a traditional understanding of body, illness, and treatment, while at the same time being deeply rooted in the biomedical tradition. Insight into how biomedical thinking and understanding is reflected in the language can contribute to increase awareness and be a help in further development of the discipline and its position in the health care system.
Innledning
Psykomotorisk fysioterapi som fag og tilnærming er forankret i to tradisjoner, den biomedisinske og den humanistiske. Den første har søkelys på objektive funn og målinger, og den andre på erfaring og meningsdannelse. Disse tradisjonene representerer to ulike perspektiver på kropp, sykdom og behandling, som i teori og praksis kan være vanskelige å kombinere. Psykomotoriske fysioterapeuter er i stor grad innlemmet i et språklig fellesskap og et handlingsrom som domineres av en biomedisinsk forståelse av helse og sykdom. Disse rammene kan skape noen utfordringer i utøvelsen av psykomotorisk fysioterapi, og legger føringer for terapeutenes muligheter til å tydeliggjøre fagets egenart.
I denne artikkelen vil vi utforske hvordan psykomotorisk fysioterapi presenterer seg selv som fag og behandlingstilnærming. Vi vil undersøke dette gjennom å granske de språklige og billedlige formuleringer som blir brukt for å beskrive hva psykomotorisk fysioterapi er.
Bakgrunn
Fysioterapi og den biomedisinske modellen
Fysioterapi som profesjon har sine røtter i en biomedisinsk tradisjon, noe som har betydning for hvordan fysioterapeuter forstår kropp, sykdom og behandling (1, 2, 3). En biomedisinsk tilnærming legger til grunn en forståelse av at sykdom kan redegjøres for gjennom å påvise avvik fra en norm av målbare kroppslige forhold. Modellen bygger videre på en kropp-sjel-dualisme, som innebærer en forståelse av at kroppen kan behandles uavhengig av sosiale forhold (4, 5, 6). I tråd med denne modellen har fysioterapi tradisjonelt omhandlet behandling av kroppslige plager, og fysioterapeutens rolle har i stor grad vært knyttet til rehabilitering og opptrening i forbindelse med skade og sykdom (2). Selv om det over tid har vært økende interesse for alternative sykdomsmodeller, slik som eksempelvis den biopsykososiale modellen, kan det allikevel argumenteres for at den biomedisinske modellen fortsatt er rådende og har definisjonsmakt på kropp, sykdom og behandling i vårt samfunn (3, 7).
Psykomotorisk fysioterapi og den meningsbærende kroppen
Psykomotorisk fysioterapi ble utarbeidet på slutten av 1940-tallet av psykiater Trygve Braatøy og fysioterapeut Aadel Bülow-Hansen. Denne behandlingstilnærmingen søker å bygge bro mellom kropp og psyke, og legger til grunn en forståelse av kroppen som både biologi og mekanikk, og samtidig stedet for erfaring (8). Det innebærer å forene to ulike forståelser av kropp, sykdom og behandling. Både den biomedisinske og den meningsbærende, det vil si hvilken mening kroppsli
