Tidsskrift for norsk psykologforening
01.02.2017
I gjennomsnitt går det mer enn 17 år fra et barn opplever et seksuelt overgrep til vedkommende forteller noen om dette. Den lange latenstiden skyldes ofte frykt, skyldfølelse, distansering og manglende begrepsapparat.
INNLEDNING
I vår tidligere studie basert på en spørreundersøkelse blant 508 personer som hadde opplevd seksuelle overgrep som barn, kom det frem at det i snitt hadde gått 17,2 år fra første gang de ble utsatt for overgrep til første gang de fortalte noen om overgrepene (Steine et al. , 2016). Årsaker til lang «latenstid» har tidligere blitt undersøkt i kvantitative studier, der man har funnet lengre latenstid når overgrepene involverte vold, trusler, samleie, og der overgriperen var en person man stod i en nær relasjon til (Goodman-Brown, Edelstein, Goodman, Jones, & Gordon, 2003; Hanson et al. , 2003; Priebe & Svedin, 2008; Ruggiero et al. , 2004; Smith et al. , 2000). Kvalitative studier har identifisert faktorer som frykt for at det å fortelle ville ha negative konsekvenser for foreldre eller overgriperen, frykt for ikke å bli tatt på alvor eller trodd, at det var vanskelig å snakke om, og at det aldri kom en riktig anledning til å fortelle (Jensen, Gulbrandsen, Mossige, Reichelt, & Tjersland, 2005). Skyldfølelse har også blitt identifisert som en viktig faktor (Goodman-Brown et al. , 2003). Basert på den lange latenstiden som fremkom i runde 1 av undersøkelsen vår (Steine et al. , 2016), gjorde vi en eksplorerende oppfølgingsstudie av respondentenes egenrapporterte årsaker til den lange latenstiden. Denne undersøkelsen er den første i Norge som belyser hva et relativt stort utvalg av overgrepsutsatte selv mener er årsaken til at de ikke betrodde seg til noen om overgrepene før etter så mange år.
METODE
Prosedyre og respondenter
Alle som svarte i runde 1 av undersøkelsen Longitudinal Investigation of Sexual Abuse (LISA) i 2009 (n=458), fikk tilbud om å delta i runde 2 og 3 av undersøkelsen, henholdsvis to og rundt fire og et halvt år etter runde 1. De som først ble innrullert i undersøkelsen i 2011 (n=79), besvarte spørreskjema 1 og 2 på tidspunktene som 2009-kullet besvarte spørreskjema 2 og 3, og fikk ikke muligheten til å besvare skjema 3 før LISA-undersøkelsen ble avsluttet. Hver respondent hadde fått knyttet en unik tallkode til navnet sitt. Universitetet i Bergen hadde ingen informasjon om respondentene foruten denne tallkoden, og utsendingen ble gjort av sentrene for å sikre respondentenes anonymitet. En mer detaljert beskrivelse av prosedyrer for utsendelsen av LISA-undersøkelsen finnes i en annen artikkel (Steine et al. , 2016).
Av totalt 537 respondenter i runde 1 svarte 263 (48,9 %) på runde 2, og 193 på runde 3 av undersøkelsen (42,1 % av dem som deltok i runde 1 i 2009).
Spørsmål om årsaker til lang latenstid
I runde 2 av LISA-undersøkelsen stilte vi følgende åpne spørsmål: «Dersom du brukte lang tid før du fortalte noen om overgrepene, hva var årsakene til dette? » Respondentene svarte med egne ord. I alt 233 (88,6 %) runde 2-respondenter besvarte dette spørsmålet. I runde 3 inkluderte vi avkrysningsalternativer for mulige årsaker til lang latenstid. I utarbeidingen av disse inkluderte vi først årsaker som gikk igjen i respondentenes svar på det åpne spørsmålet i runde 2. Deretter sendte vi denne listen til en representant for støttesentrene, som basert på erfaringer fra sentrene om årsaker til lang latenstid blant brukerne føyde til flere alternativer. I alt 187 (96,4 %) av respondentene i runde 3 besvarte sjekklisten, definert som at de krysset av for minst ett alternativ.
RESULTATER
Tabell 1 gir en oversikt over frekvensen av ulike årsaker til lang latenstid blant respondentene. Årsaker som ble oppgitt av mindre enn 5 %, er ikke tatt med i tabellen. 97,4 % oppgav flere årsaker. I snitt oppgav respondentene 12,7 årsaker hver (SD=6,3), og tilsvarende tall ble reflektert av medianen (12,5) og modusen (12,0). Som det fremgår av tabellen, var det et bredt spekter av årsaker. De hyppigste årsakene, oppgitt av over halvparten av respondentene, var frykt for ikke å bli trodd, skyldfølelse, at man lenge ikke husket eller hadde fortr
Gå til medietI vår tidligere studie basert på en spørreundersøkelse blant 508 personer som hadde opplevd seksuelle overgrep som barn, kom det frem at det i snitt hadde gått 17,2 år fra første gang de ble utsatt for overgrep til første gang de fortalte noen om overgrepene (Steine et al. , 2016). Årsaker til lang «latenstid» har tidligere blitt undersøkt i kvantitative studier, der man har funnet lengre latenstid når overgrepene involverte vold, trusler, samleie, og der overgriperen var en person man stod i en nær relasjon til (Goodman-Brown, Edelstein, Goodman, Jones, & Gordon, 2003; Hanson et al. , 2003; Priebe & Svedin, 2008; Ruggiero et al. , 2004; Smith et al. , 2000). Kvalitative studier har identifisert faktorer som frykt for at det å fortelle ville ha negative konsekvenser for foreldre eller overgriperen, frykt for ikke å bli tatt på alvor eller trodd, at det var vanskelig å snakke om, og at det aldri kom en riktig anledning til å fortelle (Jensen, Gulbrandsen, Mossige, Reichelt, & Tjersland, 2005). Skyldfølelse har også blitt identifisert som en viktig faktor (Goodman-Brown et al. , 2003). Basert på den lange latenstiden som fremkom i runde 1 av undersøkelsen vår (Steine et al. , 2016), gjorde vi en eksplorerende oppfølgingsstudie av respondentenes egenrapporterte årsaker til den lange latenstiden. Denne undersøkelsen er den første i Norge som belyser hva et relativt stort utvalg av overgrepsutsatte selv mener er årsaken til at de ikke betrodde seg til noen om overgrepene før etter så mange år.
METODE
Prosedyre og respondenter
Alle som svarte i runde 1 av undersøkelsen Longitudinal Investigation of Sexual Abuse (LISA) i 2009 (n=458), fikk tilbud om å delta i runde 2 og 3 av undersøkelsen, henholdsvis to og rundt fire og et halvt år etter runde 1. De som først ble innrullert i undersøkelsen i 2011 (n=79), besvarte spørreskjema 1 og 2 på tidspunktene som 2009-kullet besvarte spørreskjema 2 og 3, og fikk ikke muligheten til å besvare skjema 3 før LISA-undersøkelsen ble avsluttet. Hver respondent hadde fått knyttet en unik tallkode til navnet sitt. Universitetet i Bergen hadde ingen informasjon om respondentene foruten denne tallkoden, og utsendingen ble gjort av sentrene for å sikre respondentenes anonymitet. En mer detaljert beskrivelse av prosedyrer for utsendelsen av LISA-undersøkelsen finnes i en annen artikkel (Steine et al. , 2016).
Av totalt 537 respondenter i runde 1 svarte 263 (48,9 %) på runde 2, og 193 på runde 3 av undersøkelsen (42,1 % av dem som deltok i runde 1 i 2009).
Spørsmål om årsaker til lang latenstid
I runde 2 av LISA-undersøkelsen stilte vi følgende åpne spørsmål: «Dersom du brukte lang tid før du fortalte noen om overgrepene, hva var årsakene til dette? » Respondentene svarte med egne ord. I alt 233 (88,6 %) runde 2-respondenter besvarte dette spørsmålet. I runde 3 inkluderte vi avkrysningsalternativer for mulige årsaker til lang latenstid. I utarbeidingen av disse inkluderte vi først årsaker som gikk igjen i respondentenes svar på det åpne spørsmålet i runde 2. Deretter sendte vi denne listen til en representant for støttesentrene, som basert på erfaringer fra sentrene om årsaker til lang latenstid blant brukerne føyde til flere alternativer. I alt 187 (96,4 %) av respondentene i runde 3 besvarte sjekklisten, definert som at de krysset av for minst ett alternativ.
RESULTATER
Tabell 1 gir en oversikt over frekvensen av ulike årsaker til lang latenstid blant respondentene. Årsaker som ble oppgitt av mindre enn 5 %, er ikke tatt med i tabellen. 97,4 % oppgav flere årsaker. I snitt oppgav respondentene 12,7 årsaker hver (SD=6,3), og tilsvarende tall ble reflektert av medianen (12,5) og modusen (12,0). Som det fremgår av tabellen, var det et bredt spekter av årsaker. De hyppigste årsakene, oppgitt av over halvparten av respondentene, var frykt for ikke å bli trodd, skyldfølelse, at man lenge ikke husket eller hadde fortr
