gjesteskribent
Gorillaen røsket nylig en fireåring gjennom vannet. CNN mente nok vi skulle hyle av frykt, men min venninne sa - Jeg har vanskelig for å forstå dette med dyrehager. Jeg sukket oppgitt inni meg - men måtte likevel si meg enig.
Dyr i fangenskap er ikke alltid like kult.
Måten vi tillater enkelte å drive matproduksjon, er over grensen for dyremishandling. I Norge får kalvene eller kyllingene riktignok alltid riktig fôr, temperatur og lysforhold - men det stopper ofte der, i henhold til regler utarbeidet av folk uten innsikt i eller omsorg for dyrs behov.
Dette er et tema som perverterer vårt forhold til naturen hele veien, ikke bare i forhold til dyr i fangenskap: Fra revefarm til regnskogvern, fra dyrehager til nasjonalparker - den personlige økonomi trumfer naturens behov. Ja, vi skal oppføre oss, så lenge det ikke koster.
Og så kunne jeg startet en endeløs oppramsing - men nøyer meg med å fastslå at urørt natur er noe vi i dag knapt vet hva er.
Vi ser for oss dyreflokkene på Serengeti og gisper - tusener på tusener på tusener av gnu, elan, bøffel, sebra på vandring, fra horisont til horisont. Løver, leoparder og hyener følger. Og vi tenker Afrika! Det vi som regel ikke tenker, er at Afrika! er normaltilstanden. Urørt natur var nesten alltid preget av det vi i dag ser som ufattelig overflod.
For noen tusen år siden ville vi sett liknende vandringer i Europa. Flokker av reinsdyr, ispedd mammut, hjort, saigaantilope, villhest, neshorn, vaktsomt fulgt av løver, leoparder og ulv. Og vi ville tenkt Europa!
Overflod i havet
Det er ikke lenge siden vi ville sett det samme i havet. For 200 år siden vandret enorme fiskestimer langs Europas kyster. I farvann som i dag oppfattes som tomme og døde, kunne én sildestim dekke mer enn 40 kvadratkilometer. Den ble fulgt av flokker av haier, delfiner og til og med bardehval. Det hele foregikk i slike mengder - og så nær land - at folk kunne betrakte skuespillet fra stranda.
Tunfisk, eller makr
