førsteamanuensis, NMBU
Aase Kristine Aasen Lundberg
stipendiat, NMBU
For en tid tilbake kom vi over et bilde i en nyhetssak på villrein.no. Bildet viste et titalls personer samlet til seminar, powerpointframviseren lyste og de smilte forsiktig. På dagsordenen stod villrein og ferdselskartlegging på Hardangervidda. Bildeteksten lød En engasjert og bredt sammensatt forsamling diskuterer. Deltakerne representerte riktignok en rekke institusjoner og ulike aktører, men var ellers alt annet enn bredt sammensatt.
Ti menn og en kvinne i sin beste alder, alle norske, i alle fall hvite. Både alders-, kjønns- og etnisitetssammensetningen var i beste fall smal, om ikke snever. Dette er ikke et uvanlig bilde av en forsamling i norsk villreinforvaltning, heller ikke i utmarksforvaltningen mer generelt.
Fortsatt mannsdominert
Norsk utmarksforvaltning har vært og er fremdeles mannsdominert. Mens det er overvekt av kvinner i den statlige miljøforvaltningen, er situasjonen annerledes på bakken. Undersøkelser vi har gjort viser at statlig oppnevnte styrer som lokale verneområdestyrer og villreinnemnder tilfredsstiller kravet i likestillingsloven om minimum 40 prosent kvinner. Kvinnene har imidlertid posisjonene med minst innflytelse - og de er sjelden ledere. Kjønnsbalansen er enda skjevere i lokale råd og i fjellstyrene og kvinner er en sjeldenhet i villreinutvalgene.
Norge har et internasjonalt ansvar for å ivareta Europas siste villreinbestander. For å bevare villreinen for fremtiden, er både bestands- og arealforvaltning viktig. Villreinen bruker store fjellområder og er sårbar for menneskelig inngrep og ferdsel. Dette fører ofte til konflikter mellom villrein og utbygging og flere samfunnshensy
