Fagpressenytt

Språkspaltens to terminologer kaster i sin diskusjon i Forskerforum om tittelen professor emeritus lys over dette merkelige problem som er oppstått i kjølvannet av en etter min oppfatning meningsløs diskusjon om kvinnelige pensjonerte professorer kan kalle seg professor emerita. Dette er, som det blir slått fast av latinfilologer, grammatikalsk ukorrekt. Jeg faller for forslaget emeritusprofessor for begge kjønn. Det løser denne floken, men spørsmålet er om vi trenger en slik betegnelse. Har den noen mening i dagens universitetssystem? Hvis ikke bør vi droppe hele systemet. Hvor ellers i samfunnet har pensjonister særtitler? Er ikke dette bare akademisk flisespikkeri, for ikke å si snobberi?

Historisk sett oppstod betegnelsen siden professorer før i tiden var embetsmenn og slike hadde tittelen så lenge de levde (gjaldt for eksempel også for biskoper og fylkesmenn). Dette var selvsagt problematisk da mange levde lenge og blokkerte for yngre forskeres karrieremuligheter og fagets fornyelse. Problemet ble blant annet løst ved at slike embetsmenn måtte pensjonere seg som andre arbeidstakere, men de beholdt tittelen, dog med tillegget emeritus. Dette systemet tok slutt for adskillige år siden. Der er her i landet ikke igjen mange professorer, spesielt kvinnelige, som er utnevnt til embetsmenn av Kongen i statsråd. Jeg er en av dem, men synes at det er på tide å droppe betegnelsen. Jeg har selv aldri hatt noen særlig glede eller nytte av å ha den.