«Hvorfor i mig forfølge op og ned igennem gade i alle land, jeg komme til? I mig svare på det? Jeg sætte mig ned på strand under parasol og stor tyk mand komme hen og sætte sig i sand og snakke om sin liv, mens jeg sidde prøve redde min egen. Hvorfor du tro, jeg flygte? ()»
Utdraget over er fra diktsamlingen White girl, skrevet av den danske forfatteren Christina Hagen. Samlinga ble gitt ut rett før sommerferien i 2012, men er ingen lettsindig sydenlektyre. Diktene er basert på virkelige postkort fra «hvite mennesker», som Hagen selv skriver bakpå boka. De handler om en haug fæle møter en ung, kvinnelig turist har på stedene hun drar til. White girl blir sinna og frustrert av å bli seksualisert og framstilt som privilegert på samme tid.
Når man sitter på toppen kan man ikke sparke oppover, man kan bare bli sparket på.
- Boka har blitt tolket på veldig forskjellige måter, både som et opprør mot det politisk korrekte, og som hvithetskritikk. Det er samtalen den klarer å skape som gjør den så interessant, sier Kristina Leganger Iversen.
Avhandlingen hennes er skrevet som en del av forskningsprosjektet ScanGuilt på Universitetet i Oslo, om problemstillinger knyttet til skandinaviske privilegier og skyld.
Hvithetshegemoni
Diktsamlingene tematiserer kolonialitet, hvithet og ikke-hvithet på forskjellige måter, og Iversens undersøker i sin avhandling hvilken rolle de spiller for tilhørigheten til nasjonen.
Kristina Leganger Iversen, forsker og forfatter, har nylig disputert ved UiO. Foto: UiO
I denne artikkelen skal vi se nærmere på tre av samlingene, White girl, Flaggtale og Vitsvit. Et sentralt begrep i avhandlingen som helhe
