Bare en av fem ansatte i funksjonshemmedes egne organisasjoner er selv funksjonshemmet. Det viser en stor kartlegging som Handikapnytt har gjennomført. Ikke godt nok, mener generalsekretær Bjørn A. Kristiansen i Døveforbundet.
De kjemper for medlemmenes rettigheter, de kjemper for at medlemmene skal ha de samme mulighetene som alle andre i arbeidslivet. Men lever de som de lærer? Går funksjonshemmedes organisasjoner foran med et godt eksempel og ansetter sine egne i organisasjonen?
Svaret er et klart «tja». Mellom 30 og 40 norske organisasjoner arbeider for mennesker med ulike funksjonsnedsettelser eller kroniske sykdommer og er samtidig store nok til å ha flere ansatte i administrasjonen.
Tidligere har det ikke eksistert statistikk som viser om de ansetter «sine egne», altså hvor mange av dem som arbeider i organisasjonen, selv tilhører de målgruppene organisasjonene arbeider for.
Nå har Handikapnytt samlet inn tallene.
Det viser seg at hver femte ansatt i organisasjonene selv har en funksjonsnedsettelse eller en kronisk sykdom.
Men andelen spriker kraftig mellom de ulike organisasjonene. I Norges Døveforbund er mer enn fire av fem ansatte døve eller hørselshemmede.
I den andre enden av skalaen ligger fem organisasjoner som hver har mellom 7 og 16 ansatte, men hvor ikke en eneste av dem selv lever med de funksjonsnedsettelsene eller sykdommene som organisasjonen arbeider med.
13 av 16
Mest opptatt av å ansette «sine egne» er Norges Døveforbund.
- Det er den beste måten å drive organisasjonen på. Vi bruker betegnelsen «den tause kunnskap», sier generalsekretær Bjørn A. Kristiansen.
Åtte av ti ansatte i Norges Døveforbund, inkludert sjefen selv, har denne «tause kunnskapen». Det vil si at de er døve, hørselshemmede, foreldre til et døvt barn, bruker høreapparat eller har implantat.
- Det ligger store kostnader i å hente en fra gaten som har papirene i orden, men som skal sette seg inn i hvilket verdigrunnlag de skal jobbe med. Ikke minst det å få de ansatte til å være sultne, til å være sinte på at «dette her er ikke bra», er vanskelig. De som kommer fra gaten, har oftere et mer avmålt forhold til det de skal arbeide med, sier han.
Kvalifikasjoner
Norges Blindeforbund er desidert størst av organisasjonene, med nærmere 300 ansatte. Rundt ti prosent er selv blinde eller synshemmede.
- Vi er ikke helt som de andre organisasjonene, for i tillegg til drift av organisasjonen har vi også en veldig stor servicedel, forklarer generalsekretær Arnt Holte.
Det påvirker tallet. I servicevirksomhetene er det enkelte jobber som blinde ikke kan gjøre.
- På kursene våre for å lære folk å mestre livet etter de har mistet synet, bruker vi folk som selv har vært gjennom den prosessen. Men hvis du for eksempel er førerhundtrener, nytter det ikke å være blind, sier han.
Holder han servicearbeidet utenom, blir andelen synshemmede ansatte høyere.
- Vi har en ledergruppe hvor fire av ni er synshemmede, og i vedtektene våre står det at generalsekretæren fortrinnsvis skal være synshemmet, forteller Holte, som selv er blind.
Vil ha funksjonshemmede
Tidligere har Arnt Holte arbeidet både i Norsk Revmatikerforbund, som har 30-40 ansatte, og i MS-forbundet, som den gangen hadde fire.
- I begge de to organisasjonene la man også vekt på å ansette personer som var funksjonshemmede. I organisasjonen vår har det alltid vært snakket om forskjellen mellom en organisasjon for funksjonshemmede og en organisasjon av funksjonshemmede. Vi legger vekt på «av», sier han.
Norges Blindeforbund har et prinsipp om radikal kvotering til jobbintervjuer og moderat kvotering til ansettelser. Det vil si at når det er synshemmede søkere til jobber, skal de innkalles til intervju. Og når to søkere ellers står likt, skal organisasjonen for
