Hva er det som gjør at én person ler så tårene triller av en sketsj eller rollefigur som en annen person synes er platt? Hva gjør at en leder kan dra en vits på blåturen som de underordnede oppfatter som ubehagelig og støtende? Og hvordan kan en komiker vite når det er greit å spøke med et sårbart tema, og når det er best å styre unna?
I en fersk artikkel i Frontiers in Psychology ser vi nærmere på hva som avgjør om en spøk oppleves morsom eller krenkende.
Hva humorforskning forsøker å forklare
Forskning på humor tar for seg hva som gjør noe morsomt. Og hva som gjør at noe ikke oppleves morsomt. Den hårfine grensen mellom humor og alvor er relativt uutforsket. I vårt prosjekt utforsket vi grensesonen mellom hva som er morsomt og hva som blir platt, kjedelig - eller i verste fall krenkende.
Ifølge en nyere humorteori må to kriterier være oppfylt for at noe skal oppfattes som morsomt. Spøken må innebære et brudd på personens forventninger om hvordan noe «bør» være. Den bryter med en erfaring, norm, eller regel. Samtidig må bruddet være godartet. Overskridelsen må ikke være for stor eller alvorlig. Spøken må treffe «the sweet spot».
Vi mener at vanskeligheter kan oppstå hvis området for hva du og jeg synes er morsomt, ikke overlapper. Et forsøk på humor som den ene ler godt av, kan av den andre oppfattes som intetsigende eller i verste fall et overt
