Appell
17.11.2017
Det har vært en begivenhetsrik høst for Norsk Folkehjelp. I sommer vedtok 122 FN-land et forbud mot atomvåpen. I oktober fikk Den internasjonale kampanjen for å forby atomvåpen (ICAN) Nobels fredspris. Til tross for at vi hele tiden har sagt at en atomvåpenfri verden er mulig, kom høsten med en vind av entusiasme og engasjement som vi kanskje ikke helt hadde sett for oss.
I 1997 ble minekonvensjonen vedtatt, og konvensjonen mot klasevåpen fulgte etter i 2008. Vi har altså sett det før, at veldig mange mennesker i verden skjønner truslene som kommer fra produksjon, vedlikehold og bruk av våpen som ikke skiller mellom sivile og stridende. Og som ikke minst tar liv etter liv også etter at konflikten i det gitte området er over. Å forhindre og jobbe mot dette har vist seg å være tungrodd og seigt, men det har også vist seg at det nytter.
Det er noe veldig fint ved tanken på at lokallagsaktivisme verden over har bidratt til å sette søkelyset på viktigheten av et internasjonalt forbud mot atomvåpen, og bidratt til at ICAN-kampanjen har fått fredsprisen. Her hjemme har vi i Solidaritetsungdom sentralt og lokalt bidratt til å løfte saken og vise faren ved en atomvåpendetonasjon, noe vi kanskje ikke snakker mest om rundt middagsbordene i Norge og i verden for øvrig. Siden 2011 har vi holdt utallige innledninger for fagbevegelse, ungdomspartier og organisasjoner. Den grunnleggende
Gå til medietDet er noe veldig fint ved tanken på at lokallagsaktivisme verden over har bidratt til å sette søkelyset på viktigheten av et internasjonalt forbud mot atomvåpen, og bidratt til at ICAN-kampanjen har fått fredsprisen. Her hjemme har vi i Solidaritetsungdom sentralt og lokalt bidratt til å løfte saken og vise faren ved en atomvåpendetonasjon, noe vi kanskje ikke snakker mest om rundt middagsbordene i Norge og i verden for øvrig. Siden 2011 har vi holdt utallige innledninger for fagbevegelse, ungdomspartier og organisasjoner. Den grunnleggende
