Christer Storrønning småløper mellom hullene vi boret da vi kom fram like før mørkets frambrudd. Uten helt å vite hvor vi befant oss på vannet, virker det som vi har truffet blink på et av de utvalgte stedene.
- Her er det fisk! Vesentlig større, fastslår Christer mens han kjører fisken nervøst i hullet nærmest land. Her går det en marbakke som røya har saumfart gjennom morgentimene. Fisken sitter godt på mormysjkakroken og er åpenbart ferskvare. Den er livlig, og Christer kan ikke annet enn å la fisken rase ifra seg.
Det er klassisk røyeføre i fjellet - slett ikke hverdagskost, men i dag steiker sola på snøkrystallene. Det er ikke en sky på himmelen og fullstendig tyst.
Christer Storrønning (26) er tilbake i hjemlige trakter. Hektiske dager med jobb og studier gjør at dette kun er sesongens tredje isfisketur. Mens vi skjærer småbiter med tørka reinkjøtt og super svartkaffe, går vi inn i en vel kjent sjelstilstand. To fiskeidioter girer opp hverandre, men noen ganger er det faktisk hold i fiskepraten: Nå skimter vi fiskens knallrøde buk gjennom det klare fjellvannet. Røya er i underkant av kiloen, men vakker og i perfekt kondisjon. Er dette isfiskesesongen alt skal gå på skinner?
Men, vent nå litt
Det er ikke mye å utsette på kvaliteten på fisken i Tydalsfjella.
Privilegert
Jo, da. Været skifter raskt i Tydalsfjella, og mens vi sjekker bjørkekvistene som stikker opp av snøen, innser vi at flere av hullene våre ligger på «feil side» av vannet. Vi tjuvfisker selvfølgelig uten vonde hensikter, og er enige om at det må være lov å ta feil med gårsdagens sikt friskt i minne. Men som lokale helter sier til fjells: Ingen vann er så private at fisken ikke biter!
Kritthvite fjell ligger og bader i godværet; henter seg inn igjen etter nattas friske vindkast. Vi kaster jakkene og plukker fisk fra det ene hullet etter det andre. Idyll. Vi fester rød, hvit og blå mag
