Fjell og Vidde
13.02.2018
Jeg gledet meg til 20 ensomme dager på ski på Nordkalotten, men opplevelsen av å være alene om tøffe avgjørelser i vinterfjellet, tok nesten motet fra meg.
Jeg løsner spenna på hoftebeltet og velter sekken av ryggen utenfor Svenska Turistföreningens stue Tarfala, rett under Sveriges høyeste fjell Kebnekaise. Det er dag to av mitt nøye planlagte, tre uker lange vintereventyr fra Nikkaloukta til Lyngen.
Jeg har gledet meg til lange dager alene i spennende høyfjellsterreng og burde være full av pågangsmot, men er i stedet motløs og rådvill da jeg hører en mørk, hyggelig stemme:
- Hej där, hur mår du? Mot meg kommer en eldre, godt kledd kar med briller og snøhvitt helskjegg.
- Hei, nei, for å være ærlig går det ikke så veldig bra, æ e usikker på ka æ skal gjøre. Et knapt år tidligere satt jeg i en hotellbar på vestkysten av Portugal og dagdrømte. Jeg hadde denne tilbakevendende, indre dialogen med meg selv: Tiden er moden, Bendik, nå må du gjøre noe større, noe mer vedvarende ut av friluftsinteressen din.
Kort tid etter var tanken så insisterende at jeg søkte og fikk innvilget permisjon fra studiene ved Norges Arktiske Universitet i Tromsø. Jeg fikk et helt år til å være ute, hvorav tre uker skulle brukes til å gå en langtur på ski. Hvem drømmer vel ikke om det? De færreste vil jeg tro.
Mens jeg snakker med den imøtekommende mannen, minner jeg meg selv om hva jeg kom hit for. Målet med turen var å kombinere følelsen av å gli sømløst gjennom et snøkledd viddelandskap på fjellski, med fine nedfarter på toppturski. Nå var jeg underveis på lett randonneeutstyr, med minimal oppakning og kurs mot tre matdepoter i Abisko, Øvre Dividal nasjonalpark og i Lyngen.
Etter en oppmuntrende dialog med ham som viser seg å være en svensk pensjonist og stugvärd, innser jeg at jeg har drukket fo
Gå til medietJeg har gledet meg til lange dager alene i spennende høyfjellsterreng og burde være full av pågangsmot, men er i stedet motløs og rådvill da jeg hører en mørk, hyggelig stemme:
- Hej där, hur mår du? Mot meg kommer en eldre, godt kledd kar med briller og snøhvitt helskjegg.
- Hei, nei, for å være ærlig går det ikke så veldig bra, æ e usikker på ka æ skal gjøre. Et knapt år tidligere satt jeg i en hotellbar på vestkysten av Portugal og dagdrømte. Jeg hadde denne tilbakevendende, indre dialogen med meg selv: Tiden er moden, Bendik, nå må du gjøre noe større, noe mer vedvarende ut av friluftsinteressen din.
Kort tid etter var tanken så insisterende at jeg søkte og fikk innvilget permisjon fra studiene ved Norges Arktiske Universitet i Tromsø. Jeg fikk et helt år til å være ute, hvorav tre uker skulle brukes til å gå en langtur på ski. Hvem drømmer vel ikke om det? De færreste vil jeg tro.
Mens jeg snakker med den imøtekommende mannen, minner jeg meg selv om hva jeg kom hit for. Målet med turen var å kombinere følelsen av å gli sømløst gjennom et snøkledd viddelandskap på fjellski, med fine nedfarter på toppturski. Nå var jeg underveis på lett randonneeutstyr, med minimal oppakning og kurs mot tre matdepoter i Abisko, Øvre Dividal nasjonalpark og i Lyngen.
Etter en oppmuntrende dialog med ham som viser seg å være en svensk pensjonist og stugvärd, innser jeg at jeg har drukket fo
