Habibo er rullestolbruker på grunn av medfødt cerebral parese og skoliose i ryggen.
Hun hadde også polio som barn, har minimal grad av bevegelighet i beina, svak mage- og ryggmuskulatur, og nedsatt kraft og koordinasjon i armene.
Handikapnytt møter henne i leiligheten på Grønland i Oslo, som hun deler med onkelen sin. Men siden han er i full jobb, er Habibo for det meste overlatt til seg selv i boligen, som er dårlig tilrettelagt for hennes behov.
- Jeg har BPA sju timer om dagen, men jeg trenger hjelp til nesten alt. Det betyr at jeg må velge hva jeg bruker assistansen til. Noen dager må jeg ligge i senga til klokka 12, fordi jeg skal på skolen på ettermiddagen. Andre ganger må jeg legge meg klokka 20 på lørdagskvelden i stedet for å være sammen med venner, fordi assistenten er ferdig på jobb.
Lite nettverk i Norge
13 år gammel kom Habibo Mahammed Mahmud til Norge som enslig mindreårig flyktning. Den første tiden bodde hun på asylmottak i Skiptvet i Østfold, før hun ble bosatt i Molde i Møre og Romsdal. Frem til hun ble myndig bodde hun i barnevernsinstitusjon.
- Da jeg fylte 18 år, visste jeg ingen ting om mine rettigheter. Første gang jeg hørte om BPA, at jeg kunne få en person som kunne hjelpe meg og «være mine føtter», trodde jeg nesten ikke det var sant, forteller hun.
I starten av voksenlivet var Molde hennes hjemby, men i 2019 valgte Habibo å flytte til Oslo for å bo sammen med en onkel, som er den ene av to slektninger hun har i Norge.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Sa opp hjemmetjenesten
Det viste seg raskt at hun hadde mer behov for hjelp enn onkelen kunne bistå med, og hjemmetjenesten ble koblet inn. Dette fungerte svært dårlig, ifølge Habibo:
- Det var helt forferdelig. Det kom hele tiden nye mennesker, og de stakk bare innom en halvtime for å gjøre det de fikk beskjed om å gjøre. Hvis jeg brukte for lang tid på badet, kunne de forlate meg der. Hvis jeg var ute sammen med venner, ringte de og var sure fordi jeg ikke var hjemme for å ta imot hjemmetjenesten. Men hva slags liv er det, å sitte hjemme og vente på at det kommer noen som skal hjelpe meg på do?
Habibo forteller at hun en gang ble forlatt sidelengs på senga, med korsettet halvveis på, beina hengende utenfor.
- Etter den hendelsen ble jeg engstelig for hvert besøk, og jeg sa opp hjemmetjenesten.
- Hva gjorde du da?
- Jeg prøvde å klare meg selv, men det gikk ikke særlig bra. Jeg ramla mye, og måtte ringe politiet for at de skulle komme og hjelpe meg. Jeg måtte også ta rullestolen inn på badet for å klare å dusje, det har gjort at den er blitt vannskadet og motoren tar fyr. Det har skjedd flere ganger, sier Habibo.
Men hva slags liv er det, å sitte hjemme og vente på at det kommer noen som skal hjelpe meg p
