De to svarene på min kronikk i Klassekampen 20. november anskueliggjør nettopp det problemet jeg tok fatt i: at én bestemt forståelse av kritikk og ett bestemt teoretisk spor får status som «den rette lære» som definerer måten alle må tenke på, både i samfunnet generelt og forskningen spesielt.
Enten er du med oss, eller så er du mot oss?
Myong og Svendsen leser min kronikk som «et utfall mot antirasisme og urfolks rett til anerkjennelse». Dette, sier de: «minner oss om hvor viktig det er å forstå høyrepopulismens innflytelse på den offentlige samtalen om rasisme og minoritetsperspektiver». Selv om det ikke sies direkte, er en rimelig lesning av dette og andre deler av innlegget at de to mener min argumentasjon fremmer en høyrepopulistisk diskurs.
En av akademias viktigste oppgaver er etter mitt syn å være en motkraft mot slik polarisering.
I så fall er vi ved sakens kjerne: Nemlig at det finnes en bestemt måte å forstå verden på som er «den rette». Avviker man fra denne, og attpåtil gjør bruk av ord som også anvendes av debattanter på høyresiden, er man straks å anse som representant for «de andre», i dette tilfellet høyrepopulismen. For å få til å lese innlegget mitt slik, må man operere innenfor et univers der man på forhånd har definert virkeligheten i to gjensidige utelukkende posisjoner.
Ulike synsmåter reduseres til en av disse posisjonene. Det blir ikke mulig å være mot rasisme og samtidig kritisk til fiksering av hierarkiske identiteter og minoritetsposisjoner. En av akademias viktigste oppgaver er etter mitt syn å v�
