BOKA ER KALT Opplæringsomsorg: Utfordringer for skole og barnevern, og særlig termen «opplæringsomsorg» vekket interesse. Hva menes med dette? I følge forfatterne er det et egnet begrep til å identifisere og samordne skolens ansvar og hjemmets ansvar for at et barn skal få realisert sine evner og anlegg. Begrepet «opplæringsomsorg» befinner seg i et møtepunkt mellom det juridiske og det pedagogiske perspektivet på barns utvikling. Disse perspektivene blir grundig gjennomgått. For denne leseren, som ikke har den juridiske bakgrunnen på området, evner forfatteren å presentere det rettslige perspektivet slik at det er mulig å følge dette steg for steg. Et område som vies plass er lovgivingen om taushetsplikt og personvern, et for mange besværlig område. Et annet perspektiv er læreren og skolen og hva som kan menes med en «inkluderende skole», en skole for alle. Dette belyses historisk og juridisk blant annet gjennom den spesialpedagogiske lovgivingen, men også mer praktisk. Forfatterne viser hvordan små inngrep i undervisningen fra en lærers side, en lærer som er i stand til å utøve et forsvarlig «pedagogiske skjønn» i undervisningen, kan være med på å utgjøre en betydningsfull forskjell for en elev som trenger noe ekstra for å komme på plass som elev. Forfatterne fremhever det de kaller et «profesjonelt blikk»; et trenet blikk som er i stand til å oppfatte det som skjer, både det positive og det negative, og helst i tide til å kunne fange opp en elev som strever. Dette er viktig stoff også for utdanningen av lærere, å kunne utvikle et profesjonelt blikk som ikke bare er «mistankebasert», men som ser og anerkjenner mangfoldet av uttrykk hos barn i klassen.
EN SENTRAL hensikt med boka er at de som deltar i opplæringsomsorgen rundt et barn på denne måten kan få kjennskap til hverandres kompetanser og ansvar, noe som kan gi gode og fleksible løsninger for barnet. I tillegg til å ha et tverrprofesjonelt perspektiv, belyses også problematikken fra barnets side. Det gjøres ved hjelp av case som omhandler barn. Gjennom boka følger vi fire ungdommer som har sine egne personlige historier. Casene illustrerer en del relevante problemstillinger. Dette fremstillingsgrepet er med på å bryte opp en refererende og mer distansert fremstilling. Historiene bidrar til å konkretisere for leseren hva dette dreier seg om, i tillegg til at fortellingene også har en emosjonell appell som engasjerer. Men for at dette skal fungere som virkemiddel er det viktig at eksempler og teori er godt koordinert og at teorien er med på å utfylle fortellingene. Dette fungerer stor sett bra, men av og til kan teorien bli litt selvfølgelig og bidra med lite nytt i forholdet til caset.
Barnets perspektiv bringes spesifikt inn i kapitel tre. Skolen har en ambisjon om å inkludere alle ele-ver. Men, skriver forfatterne, da må også alle barn ha tilgang til å forhandle om en rolle som gir anerkjennelse. Men er elevrollen så fleksibel og rommelig at alle barn gis plass? Får disse barn som ikke har et ordinært hjem anledning til å utvikle et selvbilde som er til å leve med? Vi
