Fagpressenytt

Helsevesenet har utvidet sitt ansvarsområde og virkefelt betraktelig de senere tiår ved å gripe inn på stadig flere livsområder og i et økende antall tilstander og problemer som tidligere ble håndtert uten eksperthjelp (1,2). Denne utviklingen - omtalt som medikalisering - har omfattende konsekvenser. Ikke minst virker den inn på hva befolkningen forventer at helsevesenet kan utrette, og hva hver enkelt samfunnsborger anser som sitt eget ansvar. Derigjennom påvirkes daglige vaner og mestringsevne, og forbruket av helsetjenester stiger.

På 1970- og 1980-tallet stilte stadig flere spørsmål ved helsevesenets vekst og ekspansjon. De tidlige medikaliseringsteoretikerne pekte på at veksten i helsevesenet skaper økende etterspørsel og en akselererende forventningsspiral. I denne spiralen forsterker ekspertkunnskap og utarming av hverdagskunnskap og mestringsevne hverandre gjensidig (3,4).

Et sentralt trekk ved utviklingen er at grensene for hva som skal gjelde som friskt og normalt snevres inn, slik at stadig flere defineres som syke og behandlingstrengende. Den kanskje mest avgjørende konsekvensen av denne situasjonen er at befolkningen i økende grad forstår seg selv, sin situasjon, sine problemer og særlig løsningen av dem ut fra og innenfor rådende tenkning i medisin, inkludert psykiatri (5). Utfordringen for fysioterapeuter som for annet helsepersonell er å reflektere over hvordan vi - gjennom vår praksis - bidrar til å bygge opp under, videreføre, forsterke eller redusere dagens medikaliseringstendenser.

I det følgende legger jeg vekt på kjennetegn ved helsevesenets ekspansjon generelt, men jeg vil vie psykiatri spesiell omtale siden inflasjonen i diagnostiske kategorier på dette feltet har vært påtagelig i løpet av et par tiår, noe som har skapt kritikk og debatt. Blant eksemplene som ofte trekkes frem i media: Sorg omgjøres til «depresjon», sjenanse blir til «sosial fobi», uro til «ADHD», etc. Gitt den senere tids omfattende interesse for ungdommers plager og problemer, vil jeg også dvele litt ved ungdommens situasjon, hvordan den kan forstås og møtes.



Medikalisering - utgangspunkt og utvikling De tidlige medikaliseringsteoretikerne så utviklingen i helsevesenet i sammenheng med andre omfattende samfunnsendringer. To navn må nevnes: sosiologen Irving Zola og filosofen Ivan Illich. Deres perspektiver er dels sammenfallende, dels forskjellige. Zola var primært opptatt av hvordan helsevesenet endret seg i samspill med samfunnsutviklingen, mens Illich rettet søkelyset mer direkte på moderne medisin, som han mente var grenseløs og overmodig. Et sentralt poeng hos Zola er at utviklingen i helsevesenet må ses i sammenheng med den økende sekulariseringen av moderne samfunn. En av hans teser er at medisin og helsevesen tjener som erstatning for religion. Det er resonnementer om dette som ligger bak det mer slagordpregete «helse erstatter frelse», og det er på dette grunnlag han uttrykker bekymring for at medisinen, som institusjon, får økende sosial kontroll i samfunnet.

Videre mente både Zola og Illich at helsevesenets ekspansjon ikke kunne forstås uten å ta kjennetegn ved biomedisinen i betraktning. Deres synspunkt var at så lenge sykdom ble oppfattet som et individuelt anliggende, lå forholdene til rette for å fortsette en utvikling med tilsløring av uheldige samfunnsforhold, sykeliggjøring og økende avhengighet av behandling og eksperthjelp.

Når det gjelder Illich var han nådeløs i sin kritikk av medisin og helsevesen, noe som førte til at boken «Medical Nemesis» fra 1975 ble møtt med blandet kritikk. Slik begynner den: