Hus & Bolig
28.05.2018
I april begynner det tunge arbeidet med å tørke tang. Så må reirene bygges. Målet er å få så mange ærfugl som mulig til å flytte inn og sette bo i mai og juni. Snefrid Jakobsen kan friste med om lag 150 eneboliger og rekkehusleiligheter.
Hysværet er en øygruppe langt, langt til havs på Helgelandskysten, ca. 12 nautiske mil nordvest for Vega. Å holde ærfugl som husdyr har vært tradisjon her i uminnelige tider, og dunsanking var like viktig inntektskilde som fiske. Fra ærfuglen får man nemlig den svært så eksklusive ederdunen som har varmet adelen i Europa og væreierne på Nordlandskysten. I dag må man betale ca. 40 000 kroner for én eneste dyne, og likevel er etterspørselen langt større enn det som kan leveres. Ederdun er særdeles myk og fnugglett, og skiller seg fra andre duntyper ved at den ikke har stilk.
Verner og vokter
Snefrid Jakobsen er en av dem som fører tradisjonene videre. Hun og mannen Øystein Ludvigsen, som har vokst opp her ute, holder til ytterst i havgapet fra april til oktober. I de mørkeste vintermånedene flytter de inn til Vega og er bare sporadisk ute på øyene for å se etter villsauene som beiter her hele året.
Tidlig på våren må tang høstes og legges til tørk på bergene. Det er tungt arbeid. Så må det lages reir. Da må det legges godt med tang i bunnen. Ea, som er et annet navn på ærfuglhunnen, sjekker forholdene ved å grave. Og hun er en kresen dame; er det ikke tørt nok, drar hun videre. Tangen gjør det også lettere å rense duna etterpå.
Ærfuglen vil som nevnt ha det tørt, og foretrekker hus med tak. Snefrid Jakobsen bruker det hun finner. Treverk som kommer rekende med havstrømmene kan brukes. Også gamle eternittplater - selv om det ikke er forskriftsmessig å bygge med asbest i dag. Båter som er gått ut på dato blir flotte e-baner - som er et annet ord for rekkehus. Men hun bygger også flotte eneboliger til dem i stein.
Sist sommer gjorde hun klar ca. 150 reir. Narreegg brukes for å få fuglene til å legge seg, men bare 50 - 60 ærfugl lot seg friste. Det er med andre ord et møysommelig arbeid. Men har fuglene først funnet en bolig de liker, kommer de gjerne tilba
Gå til medietVerner og vokter
Snefrid Jakobsen er en av dem som fører tradisjonene videre. Hun og mannen Øystein Ludvigsen, som har vokst opp her ute, holder til ytterst i havgapet fra april til oktober. I de mørkeste vintermånedene flytter de inn til Vega og er bare sporadisk ute på øyene for å se etter villsauene som beiter her hele året.
Tidlig på våren må tang høstes og legges til tørk på bergene. Det er tungt arbeid. Så må det lages reir. Da må det legges godt med tang i bunnen. Ea, som er et annet navn på ærfuglhunnen, sjekker forholdene ved å grave. Og hun er en kresen dame; er det ikke tørt nok, drar hun videre. Tangen gjør det også lettere å rense duna etterpå.
Ærfuglen vil som nevnt ha det tørt, og foretrekker hus med tak. Snefrid Jakobsen bruker det hun finner. Treverk som kommer rekende med havstrømmene kan brukes. Også gamle eternittplater - selv om det ikke er forskriftsmessig å bygge med asbest i dag. Båter som er gått ut på dato blir flotte e-baner - som er et annet ord for rekkehus. Men hun bygger også flotte eneboliger til dem i stein.
Sist sommer gjorde hun klar ca. 150 reir. Narreegg brukes for å få fuglene til å legge seg, men bare 50 - 60 ærfugl lot seg friste. Det er med andre ord et møysommelig arbeid. Men har fuglene først funnet en bolig de liker, kommer de gjerne tilba
