Appell
28.05.2018
For Walfred Andersson er ingen flyktninger eller innvandrere - de er tilflyttere. Begrepet flyktning har ingen positiv klang, mener fagforeningsmannen og lederen av Norsk Folkehjelp Malm.
Det spiller ingen rolle om du er syrer som har flyktet fra krigen, polsk arbeider på Fosdalen AS eller datter i den svenske familien som har flytta hit til den trønderske bygda femten mil nord for Trondheim. Alle har bruk for omsorg og bli ønsket velkommen, mener Walfred.
Familien Andersson har en finger med i spillet i det meste som gjelder tilflytterne i Verran kommune, enten det er å skaffe juridisk bistand til en etiopier som står i fare for å bli kastet ut av landet, samle inn varme klær til barnefamilier eller ordne opp med altfor dyre husleier.
- Det er knallhardt når en mann som har jobba ti år i Norge blir kasta ut, særlig når familien har et nytt barn på vei. Han var en virkelig ressursperson for Norsk Folkehjelp her i Malm. Men han har oppholdt seg ulovlig i landet, ser det ut som, og da er det vel ingen vei tilbake. Men trist er det. Og den søramerikanske familien på seks som har vært her i 20 år og nå blir mora hivd ut og må reise fra ungene. Hva er det vi holder på med?
Nå har Walfred og kona Heidi også steppet inn som besteforeldre for en liten eritreisk gutt på halvannet år som bor alene med mamma. Hver torsdag henter de ham i barnehagen så mammaen får et pustehull. Så møtes de alle på det ukentlige Folkevenntreffet til Folkehjelpa.
ter i Verran kommune, innerst i Trondheimsfjorden. Stedet ble bygd opp rundt Fosdalens bergverk etter funnet av jernmalm på begynnelsen av 1900-tallet. Gruva er Nord-Europas dypeste, og driften varte til 1997. Det var hit Walfreds svenske besteforeldre kom på slutten av tjuetallet. Etter å ha vært rallar på Nordlandsbanen fikk bestefaren arbeid i gruva.
- Svenskene ble sett på som flinke gruvearbeidere. De var også syndikalister og gode på organisering, og de fant seg ikke i hva som helst. Da ble det streik, sier Walfred, som begynte i gruva i 1973. Han ble med i fagforeningsstyret året etter, og ble hovedtillitsvalgt i 1991. Nå er han klubbleder for 320 polske sveisere og platearbeidere ved Fosdalen AS som leies ut over hele Norge men er ansatt i bedriften. Alle er selvfølgelig organisert.
Fagforeningslederen erfarte tidlig at det var klassetilhørigheten som var viktigst - ikke nasjo
Gå til medietFamilien Andersson har en finger med i spillet i det meste som gjelder tilflytterne i Verran kommune, enten det er å skaffe juridisk bistand til en etiopier som står i fare for å bli kastet ut av landet, samle inn varme klær til barnefamilier eller ordne opp med altfor dyre husleier.
- Det er knallhardt når en mann som har jobba ti år i Norge blir kasta ut, særlig når familien har et nytt barn på vei. Han var en virkelig ressursperson for Norsk Folkehjelp her i Malm. Men han har oppholdt seg ulovlig i landet, ser det ut som, og da er det vel ingen vei tilbake. Men trist er det. Og den søramerikanske familien på seks som har vært her i 20 år og nå blir mora hivd ut og må reise fra ungene. Hva er det vi holder på med?
Nå har Walfred og kona Heidi også steppet inn som besteforeldre for en liten eritreisk gutt på halvannet år som bor alene med mamma. Hver torsdag henter de ham i barnehagen så mammaen får et pustehull. Så møtes de alle på det ukentlige Folkevenntreffet til Folkehjelpa.
ter i Verran kommune, innerst i Trondheimsfjorden. Stedet ble bygd opp rundt Fosdalens bergverk etter funnet av jernmalm på begynnelsen av 1900-tallet. Gruva er Nord-Europas dypeste, og driften varte til 1997. Det var hit Walfreds svenske besteforeldre kom på slutten av tjuetallet. Etter å ha vært rallar på Nordlandsbanen fikk bestefaren arbeid i gruva.
- Svenskene ble sett på som flinke gruvearbeidere. De var også syndikalister og gode på organisering, og de fant seg ikke i hva som helst. Da ble det streik, sier Walfred, som begynte i gruva i 1973. Han ble med i fagforeningsstyret året etter, og ble hovedtillitsvalgt i 1991. Nå er han klubbleder for 320 polske sveisere og platearbeidere ved Fosdalen AS som leies ut over hele Norge men er ansatt i bedriften. Alle er selvfølgelig organisert.
Fagforeningslederen erfarte tidlig at det var klassetilhørigheten som var viktigst - ikke nasjo
