Flere undersøkelser har trukket fram fritiden som et problemområde etter Reformen for helsevern for psykisk utviklingshemmede (HVPU-reformen). Det argumenteres for at fritidsaktiviteter bør gjøres til et satsningsområde (Kittelsaa 2008, Olsen 2001,Tøssebro 1996). Aktiviteter som før HVPU-reformen fantes i institusjonene er blitt borte, uten at nye er etablert. Allmenne fritidsaktiviteter brukes i begrenset omfang, og foreldrene er bekymret for barnas deltakelse i fritidsaktiviteter når de flytter hjemmefra (Olsen 2001).
Selvstendighet beskrives som en sentral verdi etter HVPU-reformen (Askheim 2003, Grue 2001, 2004, St.meld. nr. 28 (1999-2000), St.meld. nr. 40 (2002-2003). Målet er at mennesker med funksjonshemning har en hverdag der fritiden er preget av deltakelse, valgmuligheter og inkludering i samfunnet i sin alminnelighet. Samtidig skal alle være trygge for at en får nødvendig bistand slik at en kan leve et verdig liv (NOU 2001:22).
For å belyse hva en selvstendig fritid kan innebære, er det sentralt å vite mer om hvilke erfaringer unge mennesker med utviklingshemning har. Det er særlig viktig å få kunnskap om hva de selv mener om sin deltakelse, om valgmuligheter, om inklusjon i samfunnet og om behov for hjelp. Artikkelen tar utgangspunkt i fire unge jenters oppfatninger om sin egen fritid. Jentene har en lettere form for utviklingshemning og er avhengige av hjelp. Artikkelen handler om jentenes muligheter til å delta i fritidsaktiviteter, og til å være inkludert i et sosialt fellesskap de selv ønsker å være del av.
Hovedspørsmålene som drøftes i artikkelen er: Hvordan er jentenes muligheter for et selvstendig liv på fritiden? Hva kjennetegner fritidsaktivitetene jentene deltar i? Hvordan begrunner de sine valg av fritidsaktiviteter? Hvilken betydning har fritid og fritidsaktivitetene for jentene? Artikkelen avsluttes med en diskusjon om jentenes muligheter for en selvstendig fritid, ut fra perspektiver fra tenkning om normalisering, hverdagslivets naturlige segregering og sosial kapital.
Hverdagsliv og fritid
Gullestad (1989) beskriver hverdagsliv som det livet som leves hjemme, på skole, i arbeid og fritid. Det dreier seg om den daglige organiseringen av oppgaver og virksomheter, erfaringer og opplevelser, samt hvordan enkeltpersoner håndterer og skaper sitt daglige liv. Hverdagslivet handler om relasjoner og samhandling i tilknytning til daglige aktiviteter. Dette betyr at studier av jenters hverdagsliv gir en anledning til å få kunnskap om hvordan de lever sine liv på fritiden.
Fritid er et begrep som rommer flere betydninger (Fauske og Øya 2003, Grue 1999, Klepp 1993). Fritid kan beskrives som de oppgaver en har lyst til å gjøre, men ikke må gjøre. Den gir frihet fra alle former for arbeid, skole og utdannelse. Valgte lystbetonte oppgaver får den tid de trenger. Det gir avkobling fra klokkeslett og forpliktelser. Mye av fritiden har sammenheng med andre arenaer som unge deltar i.
Ideelt sett er fritiden fri i den forstand at den er resultat av frie valg. Den står i motsetning til de forpliktelser som samfunnet pålegger en. Samtidig er ikke fritiden uten plikter. Som andre sosiale fenomen er den underlagt forpliktelser til å gjøre bestemte oppgaver, møte til bestemte tider etc, slik vi kan se det i aktiviteter som kor og trening i idrettslag (Grue 1999, Klepp 1993). Mye uformell læring foregår gjennom dagens fritidsaktiviteter. Gjennom fritiden skal en realisere seg selv og leve ut sin personlighet. Fritid kan også forstås som en livsstilsarena for bygging og styrking av identitet (Fauske og Øya 2003, Klepp 1993).
Selvstendighet
Vår forståelse av selvstendighet har betydning for hvordan vi tilrettelegger for et selvstendig liv i arbeidet med funksjonshemmede. Her presenteres tre måter selvstendighet kan forstås som.
Selvstendighet forstått som uavhengighet
Denne forståelsen av selvstendighet innebærer et mål om at jentene kan leve et liv på fritiden, uavhengig av andre. Uavhengighet og selvhjulpenhet er idealer som er sett på som normale, idealer som er høyt verdsatt i en normaliseringstenkning (Askheim 2003, Solum, og Stangvik 1987, Søder 1992). Normaliseringstenkningen innebærer at det finnes en atferd som var normal og derved rett. Innen denne tenkningen argumenteres det for at mennesker med utviklingshemning skal ha rett til et uavhengig liv, der målet er integrering og normalisering av dagliglivet.
Flere forfattere har fremstilt mål om uavhengighet, for den som er avhengig av hjelp til å gjennomføre daglige gjøremål, som problematisk (se for eksempel Askheim 2003, Hegerstrøm 2002, Selboe, Ellingsen, Bollingmo 2005). Disse forfatterne mener det er brukt mye tid for å lære mennesker med utviklingshemning å være selvhjulpne i daglige aktiviteter.Dette er mål som er satt av andre, ikke av funksjonshemmede selv. Normalisering har mange ganger fungert som autoritære og disiplinerende inngrep i deres hverdagsliv. Forfatterne har også argumentert for at mål om uavhengighet kan føre til at hjelpeavhengige blir betraktet som uskikket til å ha kontroll over eget liv. For sterkt fokus på uavhengighet kan bidra til underlegenhet og dårlig selvfølelse hos hjelpeavhengige, og til tilsløring av behovet for hjelp. (Askheim 2003, Hegerstrøm 2002, Selboe, Ellingsen, Bollingmo 2005).
Selvstendighet forstått som selvbestemmelse
Etter hvert har mennesker med utviklingshemning begynt å kreve sin rett til selv å definere hvilke verdier som skal legges til grunn for sine liv, og rett til anerkjennelse for sitt særpreg (Askheim 2003, Oliver 1996). Flere forskere argumenterer for å øke funksjonshemmedes muligheter til selvbestemmelse (Askheim 2003, Hegerstrøm 2002, Selboe, Ellingsen, Bollingmo 2005).
Verdien av selvbestemmelse er ytterligere styrket i tenkning omkring empowerment (Askheim 2003, Tuntland 2006). Disse forfatterne har tatt til orde for at selvstendighet for mennesker med utviklingshemning innebærer at de skal ha styring og kontroll over eget liv. Empowerment har med maktoverføring å gjøre. De som er avmektige tar eller får makt og framtrer som myndige personer (Askheim 2003, Tuntland 2006). Ut fra denne oppfatningen av selvstendighet er målet at jentene skal kunne ta beslutninger om sitt eget liv, men ikke at de er uavhengige av andres hjelp.
Selvstendighet forstått som deltakelse i samspill mellom indre og ytre betingelser
Inspirert av sosiokulturell forståelse ser jeg en tredje måte å forstå selvstendighet på. Kultur kan forstås som et fellesskap av tanker og verdier som påvirker handling (Gullestad 1989). Det vil si at den fungerer som retningsgivende for hva jentene gjør og tenker. I et sosiokulturelt perspektiv er kultur et fellesskap av tanker og verdier som påvirker handling og former våre liv. Det skjer i samspill mellom indre og ytre betingelser (Grue 2004, Nilsen, Fauske og Nygren 2007). Selvstendighet forstått på denne måten står ikke i motsetning til selvbestemmelse. Snarere er det en utvidelse av hvordan begrepet kan forstås.
Ut fra en sosiokulturell forståelse innebærer selvstendighet å kunne delta i aktiviteter ved hjelp av indre og ytre betingelser (Grue 2004, Kollstad 2008, Fauske og Nygren 2007). Det betyr at jentene kan gjennomføre sine fritidsprosjekter i et sosialt fellesskap ved å: 1) Selv velge hva de vil gjøre, 2) mestre fritidsaktiviteter de deltar i, og 3) å få støtte og hjelp om nødvendig. Selvstendighet omfatter handlinger, valg, tanker og opplevelser gjennom fritidsaktiviteter som er basert på betingelser hos jentene og deres omgivelser. Støtte og hjelp kan eksempelvis være fra personer, hjelpemidler og fritidsaktiviteter som er tilrettelagt slik at jentene kan mestre aktivitetene. Det er ikke funksjonsnedsettelsen i seg selv som hindrer deltakelse i ønskede aktiviteter og sosiale fellesskap. Det er summen av tanker og verdier som påvirker valg av fritidsaktiviteter, funksjonsevner og tilgang til støtte og hjelp. Det er dette perspektivet som er lagt til grunn i denne undersøkelsen.
Forskning om utviklingshemmede og fritid
Forskning viser at deltakelse i fritidsaktiviteter er et problemområde etter HVPU-reformen (Kittelsaa 2008, Olsen 2001,Tøssebro 1996). Det rapporteres at utviklingshemmede først og fremst deltar i spesielt tilrettelagte fritidsaktiviteter, og i liten grad i ordinære aktiviteter. De har et fattig sosialt nettverk med få venner. Nære venner er først og fremst andre som er utviklingshemmede. (Askheim 2009, Gustavsson 1998, Kittelsaa 2008, Neumayer og Bleasdale 1996, Tøssebro 1996). Kittelsaa (2008) beskriver at segregerte tilbud kan medføre stigmatisering og utestengning fra samvær med mennesker uten funksjonsnedsettelser. Samtidig argumenterer hun og andre (Gustavsson 1998) for at de fleste vil velge samvær med andre som er lik oss selv. Mange med en funksjonsnedsettelse velger venner med felles erfaring i å ha funksjonsvansker, som gjør at de kan dele felles erfaringer fra skoletida og felles interesser gjennom aktiviteter. Å dele felles erfaringer kan gi et godt grunnlag for vennskap (Gustavsson 1998, Kittelsaa 2008).
Forskere som har undersøkt hvordan personer med utviklingshemning selv oppfatter sin fritid, viser til at treffsteder i nærmiljøet har en viktig betydning (Bach Olsen, & Perlt 1997, Gustavsson 1998, Holm, Kittelsaa 2008). D
