Landet er i transformasjon, mellom det tradisjonelle og det moderne. Prosesser vi ynder å omtale som utvikling. Jeg liker bedre begrepet endring - "utvikling" bærer med seg et håp om noe bedre. Slik er det ikke nødvendigvis.
Som de fleste andre her i Ghana er jeg involvert i såkalt "community development projects' på frivillig basis. Den bakenforliggende idiologien bygger på en lang tradisjon der man betaler tilbake til lokalsamfunnet gjennom egeninnsats, en slags frivilligskatt. Hvor frivillig det egentlig er kan diskuteres. Innsatsen inngår i det uformelle regnskapet og kan forstås utfra behov for å bygge tilhørighet, tillit og aksept blant mennesker man er avhengig av anerkjennelse fra.
Selv om skattesystemet tilstreber omfordeling tilhører fortsatt en stor del av økonomien og velferdsløsningene den uformelle sektoren som aldri blir registrert. Fram til i dag har det likevel vært en slags balansert fordelingsnøkkel. Du deler av det du har, og det man tradisjonelt sett har hatt mest av var tid og samvære. Dette er på ingen måte en idyllisk versjon av sosialisme, snarere rå realisme.
Jeg så dette utspille seg første gang yngstejenta besøkte sin bestemor i Tamale, en rolig by i nordghana. Hennes søskenbarn fra en annen by var innom med sine to tvilling
