Tidsskrift for norsk psykologforening
02.12.2016
I dagens debatt om en brukerorientert humanistisk vending i psykisk helsefeltet blir den tidlige Foucault igjen aktuell. Foucault ville vise at roten til å forstå psykiske fenomener ikke finnes i universelle medisinske begreper, men i refleksjonen rundt mennesket selv, skriver Line Joranger.
Den franske idéhistorikeren Michel Foucault har ikke alltid vært antipsykologisk eller antihumanist, slik mange synes å tro (Gundersen, 2016; Lien, 2016). I 1954 tilkjennegir han en tro på en brukerorientert humanistisk psykologi. Ulikt Foucaults mer (post)strukturalistiske og antipsykiatriske tekster fra 60- og 70-tallet (Foucault, 1961, 1963, 1966, 1969, 1971, 1975, 1976, 2003, 2008) problematiserer han ikke hvorvidt det finnes psykologiske sannheter eller ikke, men utviser snarere en unik tro på menneskets subjektive eksistens, på linje med mange av dagens psykologer, som Birgit Valla (2014) og Peter Kinderman (2014a, 2014b). Han mener psykologien har en viktig funksjon om den bare klarer å etablere seg som selvstendig disiplin, adskilt fra den medisinske. Essayet viser at Foucaults tekster fra 1954 fortsatt har relevans for dagens debatt om psykologiens grunnlag og hvordan vi tenker om psykisk sykdom og helse.
I 1954 kom Introduksjon (2001), en innledende tekst til den franske oversettelsen av Ludwig Binswangers eksistensialistiske og fenomenologiske essay Drøm og eksistens (Traum und Existenz) fra 1930, eller Le Rêve et l'Existence, som det kom til å hete i den franske utgaven. Boken Sinnssykdom og personlighet (Maladie mentale et personnalité) kom det samme året.1 Begge tekstene synes å ha som formål å opplyse om hvilke sannheter og metoder som fungerer i psykologisk behandling, og hvilke som ikke gjør det. Foucault vil gjennom sine to tekster vise at roten til å forstå psykiske fenomener ikke finnes i universelle medisinske begreper, men i refleksjonen rundt mennesket selv.
SOMATISK OG PSYKOLOGISK SYKDOMSLÆRE
I boken Sinnssykdom og personlighet (1954) stiller Foucault seg spørsmålet: Hvilke forbindelseslinjer er det mellom den psykologiske og den somatiske sykdomslæren? Seksti år senere diskuteres det samme spørsmålet heftig av blant andre psykologspesialisten Birgit Valla (2014) og den britiske psykologiprofessoren Peter Kinderman (2014a). Som representanter for henholdsvis norsk og engelsk psykologipraksis stiller Valla og Kinderman, i likhet med Foucault i sine 1954-arbeider, seg kritiske til psykologiens medisinske grunnlag. Selv om Foucault, Valla og Kinderman representerer ulike tidsepoker og ulike nasjoner, vil alle tre bort fra det som innenfor sin samtids psykiske helsevern representerer et sterkt fokus på diagnoser, medisinske modeller og tradisjonell behandling. De ønsker et fokusskifte - fra et fokus på medisinske modeller og begreper til et fokus på mennesket selv, og på sosiale og kulturelle kontekster.
Valla, som nylig fikk tildelt Psykologprisen for sitt utrettelige engasjement for brukere av psykisk helsetjenester, skriver i boken Videre (2014), med referanse til samtaler hun har hatt med psykolog Tor Johan Ekeland, at psykiatriens medisin har spilt en avgjørende rolle for hvordan psykologer utøver faget sitt. For å legitimere sin vitenskapelige status har man innenfor dagens psykiske helsevern valgt å adaptere den medisinske diagnosemodellen både til å forstå og til å forklare psykiske fenomener og vanskeligheter. Ifølge Kinderman (2014) er det største problemet med innføringen av den medisinsk «sykdomsmodell» i det mentale helsefeltet at behandlingen av menneskers stress og angst hviler tungt på diagnoser uten å ta andre forhold til etterretning: I boken A Prescription for Psychiatry: Why We Need a Whole New Approach to Mental Health and Wellbeing skriver han: «We must stop regarding people's distress as merely the symptom of diagnosable illnesses' and instead develop a more appropriate system of describing and defining people's emotional problems» (Kinderman, 2014a, s. 48).
I likhet med Valla (ref. Ekeland, 2014) hevder Foucault i sin første bok, med referanse til en historisk analyse han selv har gjort, at den moderne psykologien ikke har sitt opphav i en egen unik og særegen vitenskap om mennesket, men i den klassiske medisinens symptomatologi (observerbare tegn) og nosologi (sykdomsbeskrivelser). Han mener at metodologien som den moderne psykologien hviler på, tar utgangspunkt i et språklig bedrageri. Han skriver: «Hinsides den psykologiske og den somatiske sykdomslæren er det en generell og abstrakt sykdomsforståelse som styrer dem begge ved å påtvinge dem
Gå til medietI 1954 kom Introduksjon (2001), en innledende tekst til den franske oversettelsen av Ludwig Binswangers eksistensialistiske og fenomenologiske essay Drøm og eksistens (Traum und Existenz) fra 1930, eller Le Rêve et l'Existence, som det kom til å hete i den franske utgaven. Boken Sinnssykdom og personlighet (Maladie mentale et personnalité) kom det samme året.1 Begge tekstene synes å ha som formål å opplyse om hvilke sannheter og metoder som fungerer i psykologisk behandling, og hvilke som ikke gjør det. Foucault vil gjennom sine to tekster vise at roten til å forstå psykiske fenomener ikke finnes i universelle medisinske begreper, men i refleksjonen rundt mennesket selv.
SOMATISK OG PSYKOLOGISK SYKDOMSLÆRE
I boken Sinnssykdom og personlighet (1954) stiller Foucault seg spørsmålet: Hvilke forbindelseslinjer er det mellom den psykologiske og den somatiske sykdomslæren? Seksti år senere diskuteres det samme spørsmålet heftig av blant andre psykologspesialisten Birgit Valla (2014) og den britiske psykologiprofessoren Peter Kinderman (2014a). Som representanter for henholdsvis norsk og engelsk psykologipraksis stiller Valla og Kinderman, i likhet med Foucault i sine 1954-arbeider, seg kritiske til psykologiens medisinske grunnlag. Selv om Foucault, Valla og Kinderman representerer ulike tidsepoker og ulike nasjoner, vil alle tre bort fra det som innenfor sin samtids psykiske helsevern representerer et sterkt fokus på diagnoser, medisinske modeller og tradisjonell behandling. De ønsker et fokusskifte - fra et fokus på medisinske modeller og begreper til et fokus på mennesket selv, og på sosiale og kulturelle kontekster.
Valla, som nylig fikk tildelt Psykologprisen for sitt utrettelige engasjement for brukere av psykisk helsetjenester, skriver i boken Videre (2014), med referanse til samtaler hun har hatt med psykolog Tor Johan Ekeland, at psykiatriens medisin har spilt en avgjørende rolle for hvordan psykologer utøver faget sitt. For å legitimere sin vitenskapelige status har man innenfor dagens psykiske helsevern valgt å adaptere den medisinske diagnosemodellen både til å forstå og til å forklare psykiske fenomener og vanskeligheter. Ifølge Kinderman (2014) er det største problemet med innføringen av den medisinsk «sykdomsmodell» i det mentale helsefeltet at behandlingen av menneskers stress og angst hviler tungt på diagnoser uten å ta andre forhold til etterretning: I boken A Prescription for Psychiatry: Why We Need a Whole New Approach to Mental Health and Wellbeing skriver han: «We must stop regarding people's distress as merely the symptom of diagnosable illnesses' and instead develop a more appropriate system of describing and defining people's emotional problems» (Kinderman, 2014a, s. 48).
I likhet med Valla (ref. Ekeland, 2014) hevder Foucault i sin første bok, med referanse til en historisk analyse han selv har gjort, at den moderne psykologien ikke har sitt opphav i en egen unik og særegen vitenskap om mennesket, men i den klassiske medisinens symptomatologi (observerbare tegn) og nosologi (sykdomsbeskrivelser). Han mener at metodologien som den moderne psykologien hviler på, tar utgangspunkt i et språklig bedrageri. Han skriver: «Hinsides den psykologiske og den somatiske sykdomslæren er det en generell og abstrakt sykdomsforståelse som styrer dem begge ved å påtvinge dem
