Fagpressenytt

Å
bidra til å begrense global oppvarming til et levelig nivå for våre barn og framtidige generasjoner er noe mange forskere befatter seg med. Formuleringer i kapitlet «Forskningsetikk» i boka Vitenskap, etikk og politikk av vår kollega Lars Johan Materstvedt, og kommentarer i den påfølgende anmeldelsen i Forskerforum i nr. 7/2018, kan leses som om vitenskapelig forskning på klima kun sier noe om rene fakta, mens normative vurderinger gjøres av politikere. Vi mener den meget kortfattede fremstillingen av dette temaet i boka, og dermed også i anmeldelsen i Forskerforum, er for smal og utelukker viktige aspekt i denne debatten.

Fra er til bør
Gjennom å definere og begrunne forskningsspørsmål, og til en viss grad også gjennom å velge fag, så har vi allerede gjort et verdivalg. En som forsker på betydningen av å bevare økosystemer i havet, vil sannsynligvis gi helt andre innspill til havforvaltningen enn en som forsker på hvordan man kan utvinne mineraler på havbunnen. Forskning foregår ikke i et verdimessig vakuum.
Det vi ønsker å argumentere for, er at forskere må være eksplisitte om hvilke verdimessige avveininger og valg som er gjort både i forskningsspørsmål, metodologi, datautvalg osv., og i eventuelle anbefalinger til politikere - som vi ofte blir spurt om. Det å begrunne slike valg står omtalt slik i de Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi: «Det stilles høye krav til forskerens begrunnelse for valg av spørsmålsstillinger, metoder og analytiske perspektiver, og også til kvaliteten på den dokumentasjonen som skal underbygge slutninger og konklusjoner, slik at forutinntatte oppfatninger og