Tematikken går også rett i kjernen av den nylig publiserte masteroppgaven Styring mot kvalitet - en studie av diskursen om forskningskvalitet og dens effekter på forskningspraksis. Kvalitetsbegrepet, eller qualitas peker først og fremst mot iboende og gjerne unike egenskaper ved tingen eller fenomenet. Relatert til forskning er det vel også gjerne slik at de færreste vil tenke at det er enkelt å klart og tydelig peke på hva som virkelig kjennetegner forskning med høy kvalitet. Dette aktualiserer spørsmålet om hvordan man har kommet dit at antallet publikasjonspoeng og siteringer - statistiske størrelser som først og fremst er aktivitetsmål, fremstår som etablerte kvalitetsmål? Dernest er det grunn til å problematisere hvordan dette virker inn på forskernes egen praksis. Hvilke strategier velger man som forsker? Hvilke dilemmaer representerer vektleggingen av vitenskapelige publiseringer, siteringer og andre kvantitative mål på kvalitet?
Det er ikke rom for å gå i dybden her. Jeg dveler derfor litt ved hvordan vi har kommet dit vi er i dag. Likedan vil jeg komme inn på noen av de dilemmaene som forskerne møter i sin hverdag. Det empiriske utgangspunktet for studien er forskningspraksis på et av instituttene ved SVT-fakultetet ved NTNU, samt en stor mengde tekst (som stortingsmeldinger, NOU-er, kronikker, artikler og annet publisert materiale).
Diskursen om forskningskvalitet
Tar man utgangspunkt i offisielle forskningspolitiske dokumenter, ser man en bevegelse fra å problematisere og drøfte kvalitetsbegrepet og utfordringene med å måle kvalitet, til å nærmest utelukkende være opptatt av å utvikle måleindikatorer for kvalitet. Koblingen mellom vitenskapelige publiseringer, siteringer og ekstern finansiering og forskningskvalitet blir stadig tettere. Dette målbæres s�
