Arkitektnytt
20.08.2021
Bildeling, kollektive boformer og byer med kvartalstruktur i menneskelig målestokk. Susanne Urban har alltid vært tidlig ute. Nå kjemper hun for bedre byliv, lyntog og retten til å praktisere det hun preker.
Bergen er ørlite formiddagskjølig idet Arkitektnytt ønskes velkommen av Susanne Urban, arkitekt og byplanlegger, til Cort Piilsmauet 6. Adressen ligger i et typisk smalt bergensmau på Nordnes i Bergen sentrum.
- Velkommen til Nordnes - verdens navle. Dette er vårt paradis, smiler en strålende blid Urban, som sammen med sin mann, Sondof Rabbe, driver Urban Rabbe arkitekter.
Urban har siden 1980-tallet vært en tydelig stemme i arkitekturdebatten i Bergen. Da kommunen i vår la frem planer for havneområdet Dokken, advarte hun mot å gjenta «en kardinaltabbe innen byutvikling» ved å legge kontorbygg til byens mest solrike tomter - og ikke boliger.
I vår har hun også feiret 25-årsjubileumet til Bildeleringen i Bergen. Bedriften hun selv var initiativtager til midt på 1990-tallet, drøye to tiår før deleøkonomi, var på alles lepper. Under sommerens klimafestival tok Urban ansvaret for markeringen av 50-årsjubileumet til Gågaten, Bergens første bilfrie gate, med den koronatrygge vindusutstillingen «Smart mobilitet Bergen 2021».
Men hennes engasjement, interesse og iver stopper ikke der. Egentlig kan det virke som det ikke finnes den ting Urban ikke er interessert i. Engasjementet går fra det helt store, som lyntog på 2,5 timer fra Oslo til Vestlandet, til det mindre, å arrangere julebord for byens små arkitektkontorer for å bidra til å skape et faglig og sosialt miljø for byens arkitekter.
Men hva ligger bak alt engasjementet? Og har det hatt en pris å kombinere aktivisme med arkitektyrket?
KOLLEKTIVT LIVSPROSJEKT
Eiendommen hun inviterer til, er også ett av hennes prosjekter. I 1986 kjøpte hun og en gjeng på ni, hvorav fire arkitekter, bygningene fra 1865 på totalt 450 kvadratmeter, for 700 000 kroner.
- Vi skulle egentlig ikke kjøpe, med da jeg kom inn i bakgården, fikk jeg hjertebank av alt dette grønne. Jeg måtte bare bo her, forteller hun.
Bygningen har felles bakhage, med drivhus og grønnsakhage av pallekarmer. Her dyrkes urter, gressløk, squash, tomater og epler. Stallen, den siste gjenværende av sitt slag i Bergen, er blitt festlokale og badstue, mens fremhuset og bakhuset er bundet sammen med et glassbygg, som gir ly for regnet.
De var opprinnelig ni kollektiventusiaster. Noen av dem hadde vært på studietur til Wien, Berlin og Danmark. De besøkte blant annet det omstridte, venstreradikale Friedrichshof-kollektivet utenfor i Wien.
- Det var veldig spennende! Vi opplevde en enorm åpenhet. I Friedrichshof-kollektivet prøvde de å utfordre ideen om kjernefamilien.
- Hva var ideologien til dere som flyttet hit?
- Alle sier du ikke skal kjøpe noe sammen med andre, men det er bare når du går sammen med flere at det ting kan bli til noe mer. Det var trygghet å eie sammen, og i tyveårene er det mange forhold som skifter og går i oppløsning. Det var derfor en frihet i å kunne skifte bolig etter familiesituasjon. Det er en av de viktigste lær
Gå til mediet- Velkommen til Nordnes - verdens navle. Dette er vårt paradis, smiler en strålende blid Urban, som sammen med sin mann, Sondof Rabbe, driver Urban Rabbe arkitekter.
Urban har siden 1980-tallet vært en tydelig stemme i arkitekturdebatten i Bergen. Da kommunen i vår la frem planer for havneområdet Dokken, advarte hun mot å gjenta «en kardinaltabbe innen byutvikling» ved å legge kontorbygg til byens mest solrike tomter - og ikke boliger.
I vår har hun også feiret 25-årsjubileumet til Bildeleringen i Bergen. Bedriften hun selv var initiativtager til midt på 1990-tallet, drøye to tiår før deleøkonomi, var på alles lepper. Under sommerens klimafestival tok Urban ansvaret for markeringen av 50-årsjubileumet til Gågaten, Bergens første bilfrie gate, med den koronatrygge vindusutstillingen «Smart mobilitet Bergen 2021».
Men hennes engasjement, interesse og iver stopper ikke der. Egentlig kan det virke som det ikke finnes den ting Urban ikke er interessert i. Engasjementet går fra det helt store, som lyntog på 2,5 timer fra Oslo til Vestlandet, til det mindre, å arrangere julebord for byens små arkitektkontorer for å bidra til å skape et faglig og sosialt miljø for byens arkitekter.
Men hva ligger bak alt engasjementet? Og har det hatt en pris å kombinere aktivisme med arkitektyrket?
KOLLEKTIVT LIVSPROSJEKT
Eiendommen hun inviterer til, er også ett av hennes prosjekter. I 1986 kjøpte hun og en gjeng på ni, hvorav fire arkitekter, bygningene fra 1865 på totalt 450 kvadratmeter, for 700 000 kroner.
- Vi skulle egentlig ikke kjøpe, med da jeg kom inn i bakgården, fikk jeg hjertebank av alt dette grønne. Jeg måtte bare bo her, forteller hun.
Bygningen har felles bakhage, med drivhus og grønnsakhage av pallekarmer. Her dyrkes urter, gressløk, squash, tomater og epler. Stallen, den siste gjenværende av sitt slag i Bergen, er blitt festlokale og badstue, mens fremhuset og bakhuset er bundet sammen med et glassbygg, som gir ly for regnet.
De var opprinnelig ni kollektiventusiaster. Noen av dem hadde vært på studietur til Wien, Berlin og Danmark. De besøkte blant annet det omstridte, venstreradikale Friedrichshof-kollektivet utenfor i Wien.
- Det var veldig spennende! Vi opplevde en enorm åpenhet. I Friedrichshof-kollektivet prøvde de å utfordre ideen om kjernefamilien.
- Hva var ideologien til dere som flyttet hit?
- Alle sier du ikke skal kjøpe noe sammen med andre, men det er bare når du går sammen med flere at det ting kan bli til noe mer. Det var trygghet å eie sammen, og i tyveårene er det mange forhold som skifter og går i oppløsning. Det var derfor en frihet i å kunne skifte bolig etter familiesituasjon. Det er en av de viktigste lær
