Tidsskrift for norsk psykologforening
05.02.2018
Er det greit for psykologer å sette diagnostiske merkelapper på folk vi ikke liker, uten engang å ha møtt dem? Dette er tvilsom praksis ut ifra et fagetisk ståsted. Problemet synes å være at mangel på etiske refleksjoner i psykologstanden gjør at fjerndiagnostisering fortsatt forekommer.
FJERNDIAGNOSTIKKENS tvilsomme kunst praktiseres fortsatt. Det til tross for at både psykiatere og psykologer som gruppe er forsiktige med å sette diagnoser på mennesker man ikke har møtt personlig. Men med ujevne mellomrom blir noen grepet av fristelsen. Til tross for at de ikke har truffet vedkommende, gir de likevel personkarakteristikker og diagnostiske vurderinger. Men er det greit? Er det slik at vi våger å gi slike vurderinger om mennesker vi ikke liker, mens vi er uhyre varsomme med hvordan vi omtaler populære personer eller grupper?
Det er ikke så altfor mange yrkesgrupper som er vist den tillit at de i kraft av sin autorisasjon kan sette diagnoser på andre mennesker. Derfor bør slik diagnostisering først skje etter nøye overveielser og inngående personlige undersøkelser av vedkommende det gjelder. Dessverre bryr ikke alle seg om slikt.
I julinummeret av Psykologtidsskriftet dukket det opp et intervju med professor emeritus Svenn Torgersen under tittelen «Å nyte andres smerte». Bakgrunnen for intervjuet var den mye omtalte Prestesaken Psykologtidsskriftet har hatt som føljetong i mange utgaver i 2017. Mer spesifikt handlet intervjuet om personlighetsforstyrrelser, og Torgersen beskrev da «sadistisk personlighetsforstyrrelse» i detalj. Det gjorde han til tross for at den omtalte diagnosen ikke er i bruk verken i DSM-IV eller V eller i ICD-10. Det hindret ham ikke i å uttale følgende: «Anders Behring Breivik er et eksempel på en som passer svært godt i denne diagnosekategorien.»
HAR VI IKKE LÆRT NOE?
Nå hadde vi en naiv tro på at 22. juli-saken var blitt en tydelig påminner om hvor tvilsom fjerndiagnostikkens edle kunst er. For i den nevnte saken haglet det med diagnoser fra fjern og nær. For å sitere aktor i saken Inga Bejer Engh:
Under 22. juli-saken var det daglig eksempler på psykologer og psykiatere fra inn- og utland som gjorde det de kunne for å undergrave sin egen profesjons faglige autoritet. Da tenker jeg ikke på de fire rettsoppnevnte sakkyndige, som etter sitt beste faglige skjønn ga retten sine faglige råd, men alle de som sto i kø for å fortelle hva som feilte tiltalte uten selv å ha vekslet et ord med ham. Enkelte hevdet å ha sittet i retten og observert tiltalte, og at de derfor kunne gi kvalifiserte råd om tiltaltes diagnoser og tilregnelighet. Tidligere statsadvokat Svein Holden og undertegnede kom ut av telling på antall foreslåtte diagnoser, men
Gå til medietDet er ikke så altfor mange yrkesgrupper som er vist den tillit at de i kraft av sin autorisasjon kan sette diagnoser på andre mennesker. Derfor bør slik diagnostisering først skje etter nøye overveielser og inngående personlige undersøkelser av vedkommende det gjelder. Dessverre bryr ikke alle seg om slikt.
I julinummeret av Psykologtidsskriftet dukket det opp et intervju med professor emeritus Svenn Torgersen under tittelen «Å nyte andres smerte». Bakgrunnen for intervjuet var den mye omtalte Prestesaken Psykologtidsskriftet har hatt som føljetong i mange utgaver i 2017. Mer spesifikt handlet intervjuet om personlighetsforstyrrelser, og Torgersen beskrev da «sadistisk personlighetsforstyrrelse» i detalj. Det gjorde han til tross for at den omtalte diagnosen ikke er i bruk verken i DSM-IV eller V eller i ICD-10. Det hindret ham ikke i å uttale følgende: «Anders Behring Breivik er et eksempel på en som passer svært godt i denne diagnosekategorien.»
HAR VI IKKE LÆRT NOE?
Nå hadde vi en naiv tro på at 22. juli-saken var blitt en tydelig påminner om hvor tvilsom fjerndiagnostikkens edle kunst er. For i den nevnte saken haglet det med diagnoser fra fjern og nær. For å sitere aktor i saken Inga Bejer Engh:
Under 22. juli-saken var det daglig eksempler på psykologer og psykiatere fra inn- og utland som gjorde det de kunne for å undergrave sin egen profesjons faglige autoritet. Da tenker jeg ikke på de fire rettsoppnevnte sakkyndige, som etter sitt beste faglige skjønn ga retten sine faglige råd, men alle de som sto i kø for å fortelle hva som feilte tiltalte uten selv å ha vekslet et ord med ham. Enkelte hevdet å ha sittet i retten og observert tiltalte, og at de derfor kunne gi kvalifiserte råd om tiltaltes diagnoser og tilregnelighet. Tidligere statsadvokat Svein Holden og undertegnede kom ut av telling på antall foreslåtte diagnoser, men
