Fjell og Vidde
15.09.2017
Svetten siler. Hjertet hamrer i brystet. Beina verker. De higer etter å komme seg til toppen, og vil gjøre det så fort som mulig. Bli med på løpetur fra hytte til hytte i Trollheimen.
Den tradisjonelle fjellturen er i ferd med å moderniseres. Minimalismen gjør sitt inntog over fjell og dal i Norges land - med joggesko, tights og sekk med femliters volum. Blir fjellopplevelsen strippet ned når tempoet og farten øker? I fjor høst dro vi på løpetur i Trollheimen, og fikk maksimert opplevelsen av Trekanten.
Det er kjølig septembermorgen. Et lite drag av sørvestlig vind har dratt seg gjennom hele Gjevilvassdalen i Oppdal, og rusker så vidt tak i fire skikkelser som står ved inngangen av Trollheimen. Derfra drar vinden videre, samler krefter opp lia og slår ut i ordentlig kraft på toppen av Blåhøa.
Den leker seg gjennom Riarskaret, lager bølgeskvulp på Fossådalsvatnet og mister farten totalt når den har passert Skallen. Ved Trollheimshytta er sørvesten forsvunnet. I samme retning som vinden, starter vi på vår variant av Trekanten. I løpet av knappe 30 timer skal vi legge bak oss 65 kilometer og 3000 høydemeter. Fra Trollheimshytta fortsetter turen over Geithetta til Jøldalshytta. Der skal vi hvile og lade opp for ny dagsetappe tilbake til Gjevilvasshytta, via Svarthetta. Tre av oss har løpt en god del før - jeg og min mann Håkon Inge Blokhus, og min venninne Janette Hargin. Fotograf Martin I. Dalen har til gode å løpe stort lenger enn økter på ei mil.
- Jeg vet ikke hva jeg har begitt meg ut på, og det er kanskje bra, smiler han før vi legger av gårde opp mot Kamtjønnin i et jevnt tempo.
OPPDAGELSESFERD
Fjellet har alltid hatt en sterk tiltrekningskraft på meg. Oppdal er mitt hjemsted og fjellheimen er min nabo. Som lita jente gledet jeg meg til høsten. Da fikk jeg være med i saueletinga og ut til de store fjellområdene. Ellers hadde mine foreldre sjelden tid til å ta meg med. Jeg måtte oppdage fjellet på egen hånd. Denne oppdagelseslysten har jeg fortsatt med i voksen alder.
For noen år siden opplevde jeg gleden av å løpe i fjellet. Siden har jeg løpt. Det er først i fjellet man blir en del av et stort univers. Vårt turfølge på fire er lite når foten av den mektige Blåhøa passeres, hvor stien har tørket godt opp etter en våt sommer. I motbakker går vi, mens tempoet øker i lettere terreng. Det beste er å oppnå en jevn flyt. Naturen står i brann av høstens fargespekter - gult, rødt og oransje. Vi lytter til stillheten og vår egen puls, mens vi legger kilometerne bak oss. Praten går sporadisk, avhengig av hvor hardt hjertepumpa må slå. Terrenget flater ut ved Kamtjønnin hvor istidens spor er tydelig. Breens bevegelser har slipt ned fjellene til en vakker dal hvor vi setter en fot foran den andre. Fremover og fremdeles lett på tå.
INGEN I
Gå til medietDet er kjølig septembermorgen. Et lite drag av sørvestlig vind har dratt seg gjennom hele Gjevilvassdalen i Oppdal, og rusker så vidt tak i fire skikkelser som står ved inngangen av Trollheimen. Derfra drar vinden videre, samler krefter opp lia og slår ut i ordentlig kraft på toppen av Blåhøa.
Den leker seg gjennom Riarskaret, lager bølgeskvulp på Fossådalsvatnet og mister farten totalt når den har passert Skallen. Ved Trollheimshytta er sørvesten forsvunnet. I samme retning som vinden, starter vi på vår variant av Trekanten. I løpet av knappe 30 timer skal vi legge bak oss 65 kilometer og 3000 høydemeter. Fra Trollheimshytta fortsetter turen over Geithetta til Jøldalshytta. Der skal vi hvile og lade opp for ny dagsetappe tilbake til Gjevilvasshytta, via Svarthetta. Tre av oss har løpt en god del før - jeg og min mann Håkon Inge Blokhus, og min venninne Janette Hargin. Fotograf Martin I. Dalen har til gode å løpe stort lenger enn økter på ei mil.
- Jeg vet ikke hva jeg har begitt meg ut på, og det er kanskje bra, smiler han før vi legger av gårde opp mot Kamtjønnin i et jevnt tempo.
OPPDAGELSESFERD
Fjellet har alltid hatt en sterk tiltrekningskraft på meg. Oppdal er mitt hjemsted og fjellheimen er min nabo. Som lita jente gledet jeg meg til høsten. Da fikk jeg være med i saueletinga og ut til de store fjellområdene. Ellers hadde mine foreldre sjelden tid til å ta meg med. Jeg måtte oppdage fjellet på egen hånd. Denne oppdagelseslysten har jeg fortsatt med i voksen alder.
For noen år siden opplevde jeg gleden av å løpe i fjellet. Siden har jeg løpt. Det er først i fjellet man blir en del av et stort univers. Vårt turfølge på fire er lite når foten av den mektige Blåhøa passeres, hvor stien har tørket godt opp etter en våt sommer. I motbakker går vi, mens tempoet øker i lettere terreng. Det beste er å oppnå en jevn flyt. Naturen står i brann av høstens fargespekter - gult, rødt og oransje. Vi lytter til stillheten og vår egen puls, mens vi legger kilometerne bak oss. Praten går sporadisk, avhengig av hvor hardt hjertepumpa må slå. Terrenget flater ut ved Kamtjønnin hvor istidens spor er tydelig. Breens bevegelser har slipt ned fjellene til en vakker dal hvor vi setter en fot foran den andre. Fremover og fremdeles lett på tå.
INGEN I
