Fagpressenytt

Lars Tore, Grethe, Emilie og Haakon, der har du en gjeng, som det heter. Fire ganger Dexcom 4 sensor, fire ganger Animas Vibe pumpe med Fiasp, to ganger glutenfritt. Diabetes i alle retninger, cøliaki i to av dem.
Piip, piip!
- Hvem sin alarm er det nå? - Det tror jeg var din!
Missy, husets firbente, leer ikke på et værhår der hun ligger mellom dem i sofaen.
- Katta har ikke diabetes, da. Det skulle ha tatt seg ut, smiler Lars Tore.
Det er kanskje like greit. Far i huset har mange kognitivt svake pasienter med diabetes på sykehjemmet der han jobber som sykepleier, han er 2. varamedlem til sentralstyret i Diabetesforbundet, sitter i styret for nasjonalt Diabetesforum, har en far med type 2 som bor i husets underetasje ... diabetes på alle bauger og kanter.
- Blir det ikke for mye? Hender det ikke at du blir møkka lei? Lars Tore Haugan ser spørrende på oss, ser ikke ut til å forstå spørsmålet helt.
- Det er ikke noe du velger. Det er noe du har fått, og da må du gjøre det beste ut av det. Og at jeg er så aktiv, det er ikke noen belastning. Tvert imot; jeg får så mye igjen, lærer mye, hele tiden. På sykehjemmet opplever jeg at legene hører mye på meg på grunn av erfaringen min, så jeg har klart å få noen pasienter over på både Tresiba og Fiasp i stedet for Insulatard, som er mye mer jojo. På et sykehjem handler det ikke om best mulig HbA1c, men om symptomfrihet og livskvalitet.

Da og nå
Det mest håndfaste beviset på at han får mye igjen for å være aktiv i Diabetesforbundet, sitter i den andre enden av sofaen. I 1994 var Lars Tore styremedlem o