Fagpressenytt

Jeg klarer ikke å gå lenger», sa Anders, med en stemme som hadde lange vokaler og en litt tynn, skarp klang. Anders var fire år, og av den typen som plutselig fikk nok. Nok av sand i støvlene. Nok av å leke med andre. Nok av å ikke ha flere skiver i matboksen. Nok av solkrem i ansiktet. Og akkurat nå: Nok av å gå tur.
«Det er ikke langt igjen, du orker noen skritt til,» svarte Evelyn, med en i overkant kommanderende tone. Underleppa til Anders fikk en brett omtrent før lyden av Evelyns ord forlot luftrommet rundt ham. Så kom tårene, og deretter en protest mellom hikstene.
«Nei, jeg gjør ikke det! Jeg orker ikke NOEN skritt til!»
«Nå må du slutte å sutre», Anders, svarte Evelyn resolutt.
«Jeg sutrer ikke», sa Anders, «det er bare stemmen min som får sånn lyd»
Tre voksne mennesker, en assistent, en fagarbeider og en barnehagelærer, tillot seg deretter å himle med øynene av utsagnet til Anders. Hva ga dem den retten?

HVERDAGENS FEILBEREGNINGER
Situasjonen var basert på en enkel feilberegning. Dagen hadde vært strålende helt til dette punktet, og når det plutselig så ut til å kulminere i en tristesse handlet det om et valg som ble tatt cirka en halvtime tidligere.
Vi hadde hatt dagen på stranden