Det er en sammenheng mellom psykiske lidelser hos foreldre og økt risiko for skeivutvikling hos de yngste barna. I forskning har en imidlertid i hovedsak fokusert på mødrenes psykiske lidelse og konsekvensene for barns atferdsmessige og psykososiale utvikling, mens spørsmålet om hvilken betydning fedrenes mentale helse har på barns tidlige utvikling, i mindre grad er belyst. I denne litteraturgjennomgangen fant vi at psykiske lidelser hos fedre gir økt risiko for atferdsmessige og emosjonelle vansker hos de yngste barna. Denne økte risikoen for barna synes lik den en finner for mødre med psykiske lidelser. Noen studier indikerer at risikoen for skeivutvikling er noe større hos gutter enn hos jenter når far er psykisk syk, og at psykiske lidelser hos fedre sammenlignet med tilsvarende hos mødre gir en større risiko for atferdsvansker enn emosjonelle vansker.
Psykiske lidelser hos foreldre gir økt risiko for problemer i barns psykososiale utvikling (Beardslee,Versage, and Gladstone, 1998). Forskning har i hovedsak fokusert på hvilken betydning og påvirkning mødres psykiske helse har på barns utvikling (Goodman og Gotlib, 1999; Moses-Kolko og Roth, 2004). En rekke studier har vist at fedres helse og involvering kan redusere effekten av psykisk lidelse hos mødre og dermed også effekten på barna (Kahn, Brandt og Whitaker, 2004; Mezulis, Hyde og Clark, 2004; Tamis-LeMonda, Shannon,Cabrera og Lamb, 2004). Betydningen av fedrenes psykiske helse på barns utvikling har i langt mindre grad vært belyst. En rekke spørsmål knyttet til fedrenes rolle i barns tidlige utvikling står fortsatt ubesvarte (Ramchandani og Psychogiou, 2009).
I Norge har vi fra 2011 en ny forskrift i Lov om spesialisthelsetjenester som skal sikre oppfølging av barna når far eller mor har en alvorlig psykisk lidelse, en alvorlig somatisk sykdom eller et rusproblem. I arbeidet med tilrettelegging av tilbud til disse familiene ble det klart for oss at det empiriske grunnlaget for tiltak når far er psykisk syk, er lite og at det særlig er lite dokumentasjon av den betydningen fedrenes psykiske helse har for barna de første leveårene.
Denne artikkelen vil ta for seg hvilke empiriske funn en har når det gjelder sammenhengen mellom psykiske lidelser hos fedre og risiko for emosjonelle, atferdsmessige og kognitive problemer hos barna de første leveårene.
Metode
Oversikten er basert på litteratursøk i databasene: Psyc-
INFO, MEDLINE og EMBASE.
Søkeordene var: Father, paternal, father-child relations, child development, infant development, mental disorder, mental health, drug abuse, alcohol abuse, psychopatology.
Søk i databasene for perioden 1990-2010 gav følgende antall treff: PsycINFO 203, MEDLINE 1211, EMBASE 1367.
Et utvalg av artikler ble gjort ut ifra fokus i artikkelen på fedres psykiske helse og små barns utvikling. Det vil si barnas første leveår (under åtte år). Det ble gjort en gjennomgang av artiklenes titler med følgende inklusjonskriterier; fars psykiske helse, barn under åtte år, longitudinelle kohort-studier, review-artikler og meta-analyser som gav i alt 46 artikler til en nærmere gjennomgang. Av disse omhandlet 17 depresjon hos far, fire angsttilstander, 13 omhandlet rusproblematikk med hovedvekt på alkoholmisbruk, og det var tre artikler som omhandlet alvorlige psykiske lidelser hos far. Tre review-artikler omhandler fars psykiske helse, en meta-analyse omhandler mors og fars psykopatologi og effekten på barna. 28 av disse artiklene er referert her. En har i tillegg til det opprinnelige søket inkludert i studien fem artikler om mødres psykisk helse, og vi har også inkludert i denne litteraturstudien seks artikler som omhandler fedres involvering og omsorg. Eksklusjonskriteriene var studier som omhandler barn over åtte år og ungdom, studier der far ikke er biologisk far og studier med fokus på vold, mishandling og seksuelle overgrep.
Fedres omsorgsrolle
Bøgels og Phares (2008) konkluderte i en oversiktsartikkel med at det er evidens for at fedre spiller en viktig og unik rolle i barns utvikling helt fra spedbarnsalder. Fedrenes rolle er forskjellig fra mødrenes rolle og kan beskrives som å hjelpe barnet «ut i verden», preget av lek og utfordringer og autonomiutvikling.
Fars rolle i omsorgen for barn er under endring i den vestlige verden (Ramchandani og Psychogiou, 2009). Den tiden far tilbringer sammen med sped- og småbarn øker. For eksempel har Norge innført endringer i omsorgspermisjonen som innebærer at mor og far kan dele på permisjonstiden, mens ti uker av permisjonstiden er forbeholdt far. Betydningen dette har for barna vet vi ennå ikke, og de studiene vi refererer til her er i hovedsak fra andre vestlige land med en mer konvensjonell arbeidsdeling i hjemmet med hensyn til fars rolle og tid sammen med barna.
Lewis og Lamb (2003) har sett på den empiriske dokumentasjonen for menns innflytelse på deres barns utvikling. De fant etter sin litteraturgjennomgang at fedrene samhandler mindre sensitivt med barna enn mødrene og at barna knytter tettere bånd til mødrene enn til fedrene. Forfatterne fant at dette synes å henge sammen med at menn i vår vestlige kultur er mindre tilgjengelige for barna, samhandler mindre med dem og tar mindre omsorg for barna enn mødrene. Men samtidig fant de at fedre har en egen spesifikk rolle preget av mer lek med barna («lekekameraten»). Fedrenes lekende samhandling så ut til å forutsi seinere sosial og emosjonell utvikling hos barna. Fedres involvering syntes å forutsi barnas seinere tilpasning til voksenlivet bedre enn mødrenes involvering forutså framtidig tilpasning. I denne studien konkluderte de med at vi trenger andre metoder for å studere fars rolle enn de som er brukt for å studere mødrenes omsorg og rolle i barneoppdragelsen.
I en studie fra Canada av 87 mødre og fedre og deres samhandling med deres førstefødte barn ved ni og 15 måneders alder, fant Laflamme, Pomerleau og Malcuit (2002) forskjeller mellom mødre og fedre i samhandlingen. Fedrene rapporterte mindre tid i direkte samhandling med barna, at de gir mindre basal omsorg, men bruker mer av sin tid med barna på lek enn det mødrene gjør. I denne studien fra Quebec kunne det se ut til at fedrene hadde en mer aktiv foreldrerolle enn fedre i andre amerikanske studier (Laflamme et al, 2002). Forfatterne mente denne forskjellen kunne skyldes sosiokulturelle ulikheter og ha sammenheng med forskjeller i omsorgspermisjon for fedre i Quebec og USA. I denne studien fant de også at fedrene samtalte mindre i leken med barna enn det mødrene gjorde, mens det ikke var noen forskjell i mengden fysisk kontakt mellom fedrene og mødrene overfor barna.
Fedrenes involvering med barn ble også undersøkt i et nasjonalt representativt utvalg med data fra The Fragile Families and Child Wellbeing Study i USA (Castillo, Welch og Sarver, 2010). I denne studien av 4.800 fedre (15-80 år) med barn i alder fra fødsel til to år, fant de at om far bor sammen med barnet eller ikke spilte en kritisk rolle med hensyn til fars involvering. De fant også at fedrenes alder, etniske bakgrunn og finansielle status viste en sammenheng med fedrenes involvering med barna. Sammenhengen var størst i forhold til fedrenes alder. De eldste fedrene viste større involvering med barna enn de yngste.
Den empiriske doku
