Tidsskrift for norsk psykologforening
02.05.2022
Skolevegringsmysteriet av Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen har fått en del eksponering i media, og forfatterne har selv omtalt den som en «debattbok». I det perspektivet er boken ganske så vellykket.
VI HAR FÅTT en debatt om «skolevegring» som vi kanskje ikke hadde fått, i hvert fall ikke på samme måte, uten denne boken. Boken er forfattet av etablerte fagpersoner som har trukket inn et stort antall kildehenvisninger. Som debattbok kan den sies å fungere, men som faglitterært verk er boken som et litt mislykket skihopp. Skolevegringsmysteriet kommer greit ut fra hoppkanten.
I starten redegjør forfatterne for fenomenet som de velger å kalle «skolevegring» - vel vitende om at begrepet er omdiskutert. De skriver godt og innsiktsfullt om skolens historie. Til tider er det svært interessant. Det er alltid temaer man kunne ønske ble behandlet litt annerledes, men denne delen er generelt ganske ryddig.
URYDDIG SVEV
Verre blir det når forfatterne går over til å beskrive foreldreskapets utvikling. Denne delen er rik på selekterte anekdoter, uten at forfatterne blir nevneverdig forstyrret av verken forskning, fakta eller kritiske innvendinger mot egen kritikk. Som om ikke faren til Karl-Ove Knausgård alt har fått gjennomgå nok i sønnens Min kamp, blir han jaggu en viktig figur også her. Referering til Valpeskolen, Jul i Svingen og Live Nelvik er muligens interessante litterære grep, men disse kan neppe karakteriseres som tunge, faglige autoriteter. Noen steder henviser forfatterne til seriøs forskning, men disse drukner i fortellinger og forfatternes egne assosiasjoner. Et eksempel på resonnement
Gå til medietI starten redegjør forfatterne for fenomenet som de velger å kalle «skolevegring» - vel vitende om at begrepet er omdiskutert. De skriver godt og innsiktsfullt om skolens historie. Til tider er det svært interessant. Det er alltid temaer man kunne ønske ble behandlet litt annerledes, men denne delen er generelt ganske ryddig.
URYDDIG SVEV
Verre blir det når forfatterne går over til å beskrive foreldreskapets utvikling. Denne delen er rik på selekterte anekdoter, uten at forfatterne blir nevneverdig forstyrret av verken forskning, fakta eller kritiske innvendinger mot egen kritikk. Som om ikke faren til Karl-Ove Knausgård alt har fått gjennomgå nok i sønnens Min kamp, blir han jaggu en viktig figur også her. Referering til Valpeskolen, Jul i Svingen og Live Nelvik er muligens interessante litterære grep, men disse kan neppe karakteriseres som tunge, faglige autoriteter. Noen steder henviser forfatterne til seriøs forskning, men disse drukner i fortellinger og forfatternes egne assosiasjoner. Et eksempel på resonnement


































































































