Det kan dreie seg om en flom som har gjennomtrukket alt med vann.
Det kan dreie seg om en brann som har pulverisert eller sotlagt alt en familie eier - fra kosebamsen i barnets seng til skjenken med familiealbum og oldemors servise.
Verst er det å komme inn i et hjem der noen har dødd.
Det kan være at noen er knivstukket og at stuegulvet er dekket av blod. Det kan være et eldre menneske er blitt liggende altfor lenge.
Lukten er umulig å fjerne, selv med avansert kjemi.
Følelsene er det også krevende å hanskes med. Synnøve og kollegene er lært opp til å ta seg tid til å snakke med dem de møter, vise forståelse og behandle tingene deres med respekt.
Etterpå kan det hende at de må debrife sammen. Eller sette seg inn i firmabilen og skrike av sine lungers fulle kraft.
For ikke så lenge siden opplevde Synnøve noe som traff henne hardt fordi det lå så tett opp til hennes eget liv.
Hun har taushetsplikt og kan ikke gå i detaljer. Men hun kan fortelle om hvordan det virket på henne.
- Jeg satte meg inn i bilen og skrek hele veien hjem. Det er vondt å se når det er skjedd en tragedie, hvor det er åpenbart at folk ikke har fått den hjelpen de har trengt.
SORTERE INNTRYKK: Synnøve Hovland-Nærø ser mye smerte gjennom jobben.
Anne Marthe Vestre Berge
Fikk diagnosen
Det er Synnøves mann Odd Erik som har laget utestua vi sitter i. Han er utdannet tømrer, men jobber nå som brannmann, og hun kommenterer tørt:
- Jeg pleier å si at det er han som roter og jeg som må rydde opp etterpå.
Utestua ligger foran et hus med utsikt over Sunnmørsalpene. Hjemmet deres ligger en snau halvtimes kjøretur unna Ålesund sentrum, på Vegsund.
Her kan sønnen Theo på fem år hoppe på trampoline og sprekke vannballonger, de vi ser rester etter på verandaen. Kanskje har han kastet dem på den 18 år gamle søstera Jennie, eller lekt med husets tre pelskledde: hunden Khaos og kattene Oscar og Sylvester.
Trappa inn til utestua er laget av et gammelt bord. Selv har Synnøve kamuflert et skrikende hvitt kjøleskap med materialer av tre og innredet resten
