Som mange andre NTNU-ere har jeg lest campus-utvalgets rapport, og som mange andre har jeg latt meg engasjere. Her møtes egeninteressen som universitetsansatt med mitt engasjement for byutvikling og kulturminnevern. Jeg skal ikke benytte spalten min her til å agitere for noen av de tre alternativene for plassering. Men jeg vil skrive litt om arbeidsplassen min, kontoret mitt.
Jeg har et lite Dragvoll-kontor, med plass til et vinkelskrivebord (som flyter av papirer, bokstabler, tekopper og kjekspakker), en lenestol, en krakk (med bøker stablet oppå) og fem bokhyller som strekker seg høyt opp mot taket. Jeg er blant de heldigste dragvollianere, jeg har kontor med vindu og utsikt mot bussholdeplassen, litt buskas og en åskam. Dette er min skrivehule, mitt bibliotek og mitt tenkekammer.
Hit kommer også studentene som skal veiledes; de sitter i den grønne lenestolen fra 1950-tallet, jeg på snurrestolen ved skrivebordet. Ferske bachelorstudenter uttrykker overraskelse og fascinasjon over mengden bøker og de underlige bok
