Utdanning
07.04.2017
Skepsisen overfor lærere vokser i målrettet indre kraft for hvert statsrådstiltak. Dermed synker lærerdekningen, og rekrutteringen står i stampe. Yrket er etter alt å dømme på vei ut.
Ved Aars og Voss skoles 25-årsjubileum i 1913 holdt Peter Christiansen Voss en festtale. Den rommer en setning som har gått igjen i program og debatter i århundrer. Som sådan har den nok vært lite mer enn en frase: «Vor skoles styrke har været dens lærerpersonale. »
Når rektorer og skolepolitikere har uttalt slik ros lenge nok, kan det lure noen til å tro at her gir de uttrykk for troen på en usvikelig permanent styrke. Slik er det jo ikke. Det er derfor Voss siteres her. For ved hans skole satte de alt de eide og mer til inn på å sikre seg de beste lærerne.
Jeg får dårlig samvittighet når jeg minnes mine egne lærere. Dem burde da både jeg og de andre vært litt nysgjerrige på. Hva slags fagpersoner var de; hvem og hva var de utenfor skolen? Langt på vei nøyde vi oss dessverre med rykter, men da helst bare med de dårlige. De slo igjennom.
Jeg minnes et og annet ufrivillig besøk på lærerværelset; på veggene hang det mørke bilder av tilårskomne med et umiskjennelig preg av forlesthet. Hvorfor overså jeg fortiden på det stedet hvor jeg høstet gratis lærdom i fem år? Hvorfor gjorde vi det; de andre elevene var nok like uobservante. Jeg tror vi var like blinde som skoleungdom i alle større byer er og har vært, blinde for nær og lokal historie, med hodene bøyd over epokehefter med pensum: Antikkens guder og helter, Tredveårskrigen, Den industrielle revolusjon.
Blinde fordi det bare er sånn. Hos de aller fleste unge er umodenheten noe naturgitt og varer til siste skoledags slutt. Så i 1950-55 nøyde vi oss med ett høyst levende fortidsminnesmerke. Vaktmesteren var ingen ringere enn Henry «Tippen» Johansen, målvakt på Norges bronselag i Berlinolympiaden i 1936.
Det utvalget av lærere som ble vårt i gymnaset, forekom oss grått og gammelt. De gikk i frakker for å beskytte seg mot krittet. Hva skulle vi med dem, og de med oss? De bar på lærebøker som kanskje var det eneste de leste. Selvfølgelig tenkte vi ikke utelukkende på denne måten, men vår pliktfølelse var en sterkere drivkraft i det daglige enn forventning eller nysgjerrighet. Man ville gjerne bli artianer og fikk ta med seg det lille som denne heller krøkkete gjengen hadde å by på.
«Ta med seg det lille de hadde å by på»! Ja, slik tenkte jeg, jeg hadde ikke den dannelse som krevdes for å erkjenne velsignelsen i det våre fremragende lærere drev med. For fremragende, det var de. Hvis vi bare hadde lagt oss litt i selen, kunne vi ha sett det og mobilisert det monnet av ærbødighet som disse menneskene fortjente. Men nei. En av de siste dagene før examen artium hadde vi en uformell avskjedsstund med klassens lærere. Jeg ble utpekt til å si noen ord og tydde sløvt til den banale uskikken med å ytre tøylesløs glede over å avslutte den plagsomme skoletiden. Jeg fattet meg i korthet og fastslo at de tre årene hadde bydd på mye mas og ikke minst «utallige longører». Jeg husker det siste fordi min sidekamerat etterpå ville vite hva longører var for noe.
Lærerne visste imidlertid hva ordet betydde. De satt oppstilt mellom kateteret og tavlen, mens jeg sto nonchalant støttet til en pult, med hendene i lommen. Uten å overlevere gaver, og uten annen takk enn noen puerile russetidsord. Så prøver jeg å takke her og nå. Men hvor mye er etterpå-takknemlighet egentlig verdt?
Kanskje finnes det en liten unnskyldning. Noen unge, kanskje til og med mange, har opplevd en skoletid hvis betydning de ikke hadde forutsetninger for å fatte der og da, m
Gå til medietNår rektorer og skolepolitikere har uttalt slik ros lenge nok, kan det lure noen til å tro at her gir de uttrykk for troen på en usvikelig permanent styrke. Slik er det jo ikke. Det er derfor Voss siteres her. For ved hans skole satte de alt de eide og mer til inn på å sikre seg de beste lærerne.
Jeg får dårlig samvittighet når jeg minnes mine egne lærere. Dem burde da både jeg og de andre vært litt nysgjerrige på. Hva slags fagpersoner var de; hvem og hva var de utenfor skolen? Langt på vei nøyde vi oss dessverre med rykter, men da helst bare med de dårlige. De slo igjennom.
Jeg minnes et og annet ufrivillig besøk på lærerværelset; på veggene hang det mørke bilder av tilårskomne med et umiskjennelig preg av forlesthet. Hvorfor overså jeg fortiden på det stedet hvor jeg høstet gratis lærdom i fem år? Hvorfor gjorde vi det; de andre elevene var nok like uobservante. Jeg tror vi var like blinde som skoleungdom i alle større byer er og har vært, blinde for nær og lokal historie, med hodene bøyd over epokehefter med pensum: Antikkens guder og helter, Tredveårskrigen, Den industrielle revolusjon.
Blinde fordi det bare er sånn. Hos de aller fleste unge er umodenheten noe naturgitt og varer til siste skoledags slutt. Så i 1950-55 nøyde vi oss med ett høyst levende fortidsminnesmerke. Vaktmesteren var ingen ringere enn Henry «Tippen» Johansen, målvakt på Norges bronselag i Berlinolympiaden i 1936.
Det utvalget av lærere som ble vårt i gymnaset, forekom oss grått og gammelt. De gikk i frakker for å beskytte seg mot krittet. Hva skulle vi med dem, og de med oss? De bar på lærebøker som kanskje var det eneste de leste. Selvfølgelig tenkte vi ikke utelukkende på denne måten, men vår pliktfølelse var en sterkere drivkraft i det daglige enn forventning eller nysgjerrighet. Man ville gjerne bli artianer og fikk ta med seg det lille som denne heller krøkkete gjengen hadde å by på.
«Ta med seg det lille de hadde å by på»! Ja, slik tenkte jeg, jeg hadde ikke den dannelse som krevdes for å erkjenne velsignelsen i det våre fremragende lærere drev med. For fremragende, det var de. Hvis vi bare hadde lagt oss litt i selen, kunne vi ha sett det og mobilisert det monnet av ærbødighet som disse menneskene fortjente. Men nei. En av de siste dagene før examen artium hadde vi en uformell avskjedsstund med klassens lærere. Jeg ble utpekt til å si noen ord og tydde sløvt til den banale uskikken med å ytre tøylesløs glede over å avslutte den plagsomme skoletiden. Jeg fattet meg i korthet og fastslo at de tre årene hadde bydd på mye mas og ikke minst «utallige longører». Jeg husker det siste fordi min sidekamerat etterpå ville vite hva longører var for noe.
Lærerne visste imidlertid hva ordet betydde. De satt oppstilt mellom kateteret og tavlen, mens jeg sto nonchalant støttet til en pult, med hendene i lommen. Uten å overlevere gaver, og uten annen takk enn noen puerile russetidsord. Så prøver jeg å takke her og nå. Men hvor mye er etterpå-takknemlighet egentlig verdt?
Kanskje finnes det en liten unnskyldning. Noen unge, kanskje til og med mange, har opplevd en skoletid hvis betydning de ikke hadde forutsetninger for å fatte der og da, m
