Fagpressenytt

Helt siden prosjektet Natur- og miljøvennlig tettstedsutvikling (NAMIT) på 1990-tallet, har byutviklingsdebatten dreid konsensus i retning av ønsket om kompakt byutvikling med høy tetthet, funksjonsblanding og overgang til kollektive løsninger, gange og sykkel. Folk er kun villige til å erstatte bilen med kollektivtransport dersom avstandene er svært små, og derfor er konsentrert utbygging på steder med svært godt kollektivtilbud en nærliggende løsning.

Tankegangen gjør seg gjeldende på flere nivåer. I Osloregionen er det pekt ut regionale knutepunkter som skal sikre at flere kan bo med kort avstand til solide kollektivtilbud, som igjen får bedre passasjergrunnlag. Konkurranseflaten mot bil er en åpenbar utfordring, og den totale reisetiden avgjørende. Mange steder vil en slik tett utbygging bryte med en tidligere spredt utbygging, og endringene kan oppfattes som problematiske og møte motstand.

Også på bynivå er det utviklet en knutepunktstrategi. I Oslo er det for eksempel pekt ut steder med god kollektivdekning, særlig knyttet til T-banen. Det er altså ikke bare sentrum som skal bygges med høy tetthet, det gjelder også områder i ytre by som Hauketo og Furuset, samt mer sentrumsnære steder som Storo. Når ideen også berører etablerte småhusområder som nedre Grefsen, blir motstanden stor og debatt-temperaturen høy.

Men transportargumentene er ik