Handikapnytt
22.02.2018
Den ene kaller seg en velutviklet spontanabort. Den andre vitser rått og uhemmet med kroppsdeler som mangler. Såpass må vi da tåle. Eller ...?
Jeg er den kjekkeste krøplingen i Norge!
Sebastian Tjørstad er løftet opp på scenen. Noen ganger presenterer standupkomikeren seg som «halvt norsk». Den andre halvparten - armer og bein - mangler. Dagens publikum, på Uhørt i Oslo, har hørt vitsen før, så han dropper den. Nå til dags, halvannet år etter at han ble far for første gang, blir det i stedet mye snakk om sønnen.
Men de manglende kroppsdelene dukker opp i praten der også. Som når han forteller hvordan han alltid har fått høre at «når du er pappa, kommer du til å bli så sliten i armer og bein». Hjemme hos Sebastian Tjørstad er det kjæresten som blir sliten: Hun må først bære sønnen til sengs, så må hun bære Sebastian til sengs.
Finesse
Han bruker seg selv i det han snakker om. Akkurat som de andre som står foran en forsamling, har gjort i alle år. «På vei hit til kirken i dag, så jeg ...», som klisjéene gjerne vil ha det til at det heter fra en prekestol.
- Alle bruker det de har, fastslår Sebastian Tjørstad.
Showet er slutt, assistenten har båret ham bort til rullestolen.
Men heller ikke for komiker-Sebastian er det bare å ta plass på scenen, fortelle at «jeg mangler armer og bein» og regne med at folk skal le av det.
- Jeg synes ikke du skal ha grenser. Men du må ha finesse. Alt dreier seg om å legge det inn på en finurlig og smart måte, sier han.
Løsemiddel-fy
Hvem skal definere hva som er finurlig og smart, og hva som bare er platt? Hvor går grensen for hva du kan spøke med? Er det OK at en komiker som Sebastian Tjørstad står på scenen og sier «Jeg er krøpling!», for så å følge opp med vitser om funksjonsnedsettelsen sin?
Svarene varierer med hvem du spør. Selv langt inn i organisasjonene for mennesker med funksjonsnedsettelser er uenigheten stor.
I 2002 klaget Landsforeningen for Løsemiddelskadde (nå Arbeidsmiljøskaddes landsforening (ALF) Trond-Viggo Torgersen inn for Kringkastingsrådet. En av gjennomgangsfigurene i en Torgersenserie på NRK var den løsemiddelskadde dansebandmusikeren Terje Møller. Kringkastingsrådet aksepterte figuren. Fem år senere slo karakteren seg inn i TVNorge-studio med den hvite stokken sin. Den lettere gretne blindeforeningslederen var fast innslag hos komikertrioen Raske Menn. Det endte med en helt annen reaksjon: Norsk Blindeforbunds Ungdom belønnet de raske mennene med en egen humorpris.
Forlanger humor
Kai Hanno Schwind er mer på linje med de blinde enn de løsemiddelskadde i denne sammenhengen. Schwind er førsteamanuensis på kommunikasjonsog teknologihøyskolen Westerdals. Han tok doktorgraden på pinlig tv-humor med serien «The Office» som eksempel. - Dette er jo ikke noe som bare angår funksjonshemmede. Det er et generelt spørsmål om «minoriteter», sier han.
Schwind trekker ikke frem eksemplene selv. Men det er lett å finne «homo»og «nigger»-humor, der henholdsvis homofile og mørkhudede forteller til dels ganske ekstreme vitser om sin egen gruppe.
- Det finnes mange som tar eierskap til denne typen humor. «Vi skal gjøre narr av oss, vi krever at andre gjør narr av oss, og vi snur dette ved at vi selv fleiper om det. Med dette er vi overlegne», beskriver han.
- Jeg har vært på humorkonferanse hvor vi diskuterte nettopp disse tingene. Da kom det en mann i rullestol bort til meg etterpå og sa: «Jeg blir fornærmet hvis folk ikke tør å gjøre narr av meg; det er forskjellsbehandling».
Schwind snakker om overlegenhetsteorien, utviklet av Platon og finpusset av Thomas Mann. Den har som utgangspunkt at vi ler når vi føler oss overlegne andre. Likevel sparker humor enda oftere oppover.
- Akkurat nå sier vi at vi er i en tid hvor man er veldig opptatt av politisk korrekthet, hvor det blir veldig vanskelig å fleipe med ting. Det er jeg ikke helt enig i. Man trenger å overskride grenser for å se hvor de ligger, sier han.
Samtidig sier han som Sebastian Tjørstad: Det krever kvalitet.
Krenket på andres vegne
Stian Foss reagerer også på forventningen om at vi skal la oss krenke. Foss er komiker og markedsfører seg som «hjulbeint» - bruker han rullestol på grunn av cp.
- Vi lever i en tid hvor vi skal bli krenket på andres vegne. Hvis ikke vi blir det, så er det noe galt med oss. Derfor tror jeg folk holder litt tilbake, fordi det er så brent inn i oss at vi ikke skal synes at sånne ting er morsomme, sier han.
Foss er til tider brutalt sterk. Han kan åpne med å fortelle at «Jeg heter Stian og er en velutviklet spontanabort». Han innrømmer at noen reagerer på den replikken.
- Men av vitsene jeg har skrevet selv, er det favoritten min. Jeg kan forstå at det høre
Gå til medietSebastian Tjørstad er løftet opp på scenen. Noen ganger presenterer standupkomikeren seg som «halvt norsk». Den andre halvparten - armer og bein - mangler. Dagens publikum, på Uhørt i Oslo, har hørt vitsen før, så han dropper den. Nå til dags, halvannet år etter at han ble far for første gang, blir det i stedet mye snakk om sønnen.
Men de manglende kroppsdelene dukker opp i praten der også. Som når han forteller hvordan han alltid har fått høre at «når du er pappa, kommer du til å bli så sliten i armer og bein». Hjemme hos Sebastian Tjørstad er det kjæresten som blir sliten: Hun må først bære sønnen til sengs, så må hun bære Sebastian til sengs.
Finesse
Han bruker seg selv i det han snakker om. Akkurat som de andre som står foran en forsamling, har gjort i alle år. «På vei hit til kirken i dag, så jeg ...», som klisjéene gjerne vil ha det til at det heter fra en prekestol.
- Alle bruker det de har, fastslår Sebastian Tjørstad.
Showet er slutt, assistenten har båret ham bort til rullestolen.
Men heller ikke for komiker-Sebastian er det bare å ta plass på scenen, fortelle at «jeg mangler armer og bein» og regne med at folk skal le av det.
- Jeg synes ikke du skal ha grenser. Men du må ha finesse. Alt dreier seg om å legge det inn på en finurlig og smart måte, sier han.
Løsemiddel-fy
Hvem skal definere hva som er finurlig og smart, og hva som bare er platt? Hvor går grensen for hva du kan spøke med? Er det OK at en komiker som Sebastian Tjørstad står på scenen og sier «Jeg er krøpling!», for så å følge opp med vitser om funksjonsnedsettelsen sin?
Svarene varierer med hvem du spør. Selv langt inn i organisasjonene for mennesker med funksjonsnedsettelser er uenigheten stor.
I 2002 klaget Landsforeningen for Løsemiddelskadde (nå Arbeidsmiljøskaddes landsforening (ALF) Trond-Viggo Torgersen inn for Kringkastingsrådet. En av gjennomgangsfigurene i en Torgersenserie på NRK var den løsemiddelskadde dansebandmusikeren Terje Møller. Kringkastingsrådet aksepterte figuren. Fem år senere slo karakteren seg inn i TVNorge-studio med den hvite stokken sin. Den lettere gretne blindeforeningslederen var fast innslag hos komikertrioen Raske Menn. Det endte med en helt annen reaksjon: Norsk Blindeforbunds Ungdom belønnet de raske mennene med en egen humorpris.
Forlanger humor
Kai Hanno Schwind er mer på linje med de blinde enn de løsemiddelskadde i denne sammenhengen. Schwind er førsteamanuensis på kommunikasjonsog teknologihøyskolen Westerdals. Han tok doktorgraden på pinlig tv-humor med serien «The Office» som eksempel. - Dette er jo ikke noe som bare angår funksjonshemmede. Det er et generelt spørsmål om «minoriteter», sier han.
Schwind trekker ikke frem eksemplene selv. Men det er lett å finne «homo»og «nigger»-humor, der henholdsvis homofile og mørkhudede forteller til dels ganske ekstreme vitser om sin egen gruppe.
- Det finnes mange som tar eierskap til denne typen humor. «Vi skal gjøre narr av oss, vi krever at andre gjør narr av oss, og vi snur dette ved at vi selv fleiper om det. Med dette er vi overlegne», beskriver han.
- Jeg har vært på humorkonferanse hvor vi diskuterte nettopp disse tingene. Da kom det en mann i rullestol bort til meg etterpå og sa: «Jeg blir fornærmet hvis folk ikke tør å gjøre narr av meg; det er forskjellsbehandling».
Schwind snakker om overlegenhetsteorien, utviklet av Platon og finpusset av Thomas Mann. Den har som utgangspunkt at vi ler når vi føler oss overlegne andre. Likevel sparker humor enda oftere oppover.
- Akkurat nå sier vi at vi er i en tid hvor man er veldig opptatt av politisk korrekthet, hvor det blir veldig vanskelig å fleipe med ting. Det er jeg ikke helt enig i. Man trenger å overskride grenser for å se hvor de ligger, sier han.
Samtidig sier han som Sebastian Tjørstad: Det krever kvalitet.
Krenket på andres vegne
Stian Foss reagerer også på forventningen om at vi skal la oss krenke. Foss er komiker og markedsfører seg som «hjulbeint» - bruker han rullestol på grunn av cp.
- Vi lever i en tid hvor vi skal bli krenket på andres vegne. Hvis ikke vi blir det, så er det noe galt med oss. Derfor tror jeg folk holder litt tilbake, fordi det er så brent inn i oss at vi ikke skal synes at sånne ting er morsomme, sier han.
Foss er til tider brutalt sterk. Han kan åpne med å fortelle at «Jeg heter Stian og er en velutviklet spontanabort». Han innrømmer at noen reagerer på den replikken.
- Men av vitsene jeg har skrevet selv, er det favoritten min. Jeg kan forstå at det høre
