Det er viktig å reflektere og vurdere egen praksis for å utvikle gode pedagogiske praksiser i barnehagen, men det er krevende. Hvilke etiske konsekvenser får det om vi konkluderer med at «vi er bare mennesker»?
Refleksjon har betydning for utviklingen av gode pedagogiske praksiser i barnehagen. Å stadig vurdere sin egen praksis kan være krevende.
Vi diskuterer bevissthet overfor egen være- og arbeidsmåte i barnehagen. Vi snakker om hvordan vi møter barn, hvor mye vi påvirker hverandre gjennom kropp og tale. Jeg fornemmer en enighet om at refleksjon fører til bevisstgjøring og ny erkjennelse, noe som igjen påvirker hverdagen for barna i barnehagen. Plutselig kommer det fra en av de andre: «Jeg klarer ikke være så bevisst hele tiden jeg, jeg mener, vi er bare mennesker».
Det kan være mange grunner til at man kommer med et slikt utsagn. Det kan like gjerne bety, «nå vil jeg ikke diskutere dette mer», som å være et uttrykk for syn på barn, eller egen profesjonsutøvelse. Det å avslutte en pedagogisk samtale med «vi er bare mennesker» reiser noen spørsmål rundt vår profesjonelle forpliktelse som barnehagelærere. Hva betyr det egentlig å være menneske? Er det nok å «bare være menneske» når man utøver sin profesjon som barnehagelærer?
Skaper distanse
I en podkast i NRK P2 gjøres følgende refleksjoner:
«Mennesket er altså noe som kontinuerlig blir til. Dagens mennesker er noe annet enn fortidens mennesker. Det kommer hele tiden noe nytt til, en erfaring som fortidens mennesker ikke hadde Det interessante med mennesket er at det ikke er en kopi; mennesket overgår seg selv. Mennesket fortsetter der fortiden slapp. Mennesket er noe nytt. Enten vi vil det eller ei, får vi impulser som gjør at vi blir noe som aldri har vært før. Mennesket er med andre ord muligheter. Og da blir spørsmålet: Hva gjør vi med våre muligheter?» (NRK P2, 26.06.09)
Det å være menneske er altså ikke noe konstant, men handler om å være i bevegelse. Det er et filosofisk og
