Anne Marit Mengshoel har skrevet et meget interessant og leseverdig fagessay, publisert på fysioterapeuten.no. Her reflekteres det over kunnskapsbasert praksis (KBP) i fysioterapi, og hvordan krefter utenfor fysioterapi innvirker på fysioterapipraksis. Fagessayet avsluttes fra forfatterens side med at det kan være vanskelig å stå imot ytre krefter og å argumentere for en fysioterapitjeneste slik fysioterapeuter tenker den bør være.
Hva tenker egentlig fysioterapeuter at en fysioterapitjeneste bør være, og er det nødvendigvis en motsetning mellom ytre krefter og hva fysioterapeuter mener at fysioterapitjenesten bør være?
«Ytre krefter»
Forfatterens bruk av terminologien «ytre krefter», gir meg en assosiasjon til fysikkens verden og Newtons kraftlover. Når summen av de ytre kreftene som virker på et legeme (les profesjon/fag) er null, så får legemet (les profesjonen/fag) ingen akselerasjon. Et fag eller profesjon skal alltid være i bevegelse, og ytre krefter er helt nødvendig for både igangsetting og vedlikehold av bevegelsen. Men til forskjell fra mekaniske krefter, så er de ytre kreftene vi som profesjon utsettes for, tilgjengelig for refleksjon og kritisk vurdering. Så det å stå imot ytre krefter er vel egentlig ikke noe å trakte etter, men vi må kritisk vurdere hvilke ytre krefter som er i omløp og som kan påvirke vår fagutøvelse.
Noen av de ytre krefter som beskrives av Mengshoel, og som ifølge henne har fått for stor plass i utøvelsen av fysioterapi, er retningslinjer og standardiserte opplegg. Disse bygger ifølge forfatteren i for stor grad på evidens fra kvantitative effektstudier basert på en biomedisinsk forståelse av sykdom og plager, og som forfatteren mener ikke nødvendigvis er nøytrale og med lite sikre og generaliserbare resultater. Dette på bekostning av klinisk skjønn og hensyntagen til pasientenes preferanser og erfaringer. Refleksjonene er interessante, men det er vel hevet over enhver tvil at forskning bidrar til fysioterapeuters kunnska
