Fagpressenytt

LENE JULSEN er forfatter og journalist fra Sarpsborg. Hun ga ut den vittige, men også nære boken Naturmannen og jeg i 2017. I denne teksten er vi så heldige å få et gjensyn og nytt innblikk i livet som dama til Naturmannen.
Jeg har svart belte i å romantisere dager som står utringet i almanakken min. Vinterferie, påskeferie, sommerferie, det skal vi gjøre, sånn skal vi ha det, sola skal skinne, barna være glade og sovne når de skal og alt det der.
Det er jo dømt å gå ad undas. Og det er der vi nå er - ettermiddagstid den fjerde dagen i påskeferien - på dass.
«Det var ikke sånn denne uka skulle bli», svarer jeg Naturmannen hulkende innenfra utedoen, da han spør om jeg plis kan komme ut.
Jeg hadde gått tom for fluktmuligheter og låst meg inn på utedassen. Hva hadde jeg trodd?
At sånn jeg hadde regissert ferien oppi hodet, at det var sånn det faktisk skulle bli. At alle på hytta, været og ja, hele universet skulle kjenne til mine subjektive forestillinger om fremtiden, si seg enige i dem og gjøre alt i sin makt for å få det til å skje.
Hadde jeg også tenkt at jeg som egentlig ikke trives med mye folk på få kvadratmeter over lengre tid, skulle få økt toleransegrense og plutselig ekstra energi av å dra på hyttetur med mye folk på få kvadratmeter over lengre tid?
Jeg hadde nok en gang falt for eget grep. Jeg hadde ingen andre å klandre enn meg selv, men det gjorde ikke situasjonen akkurat bedre.
Nå satt jeg der på det blå isoporlokket, pustet inn en blanding av bark og bæsj og stirret apatisk på Carl Larssons lyse akvareller av idyllisk hverdagsliv som var festet på veggen med rustne tegnestifter, mens Naturmannen hamret på døra:
«Kom deg ut, jeg må drite!!! Kan du sette deg et an