Fagpressenytt

NÅR VI SNAKKER om autisme, tenker vi ofte på barn med autisme. Vi vet at de kan oppdages tidlig, men likevel ofte ikke får diagnosen før i sen førskolealder. Vi vet også at forstyrrelsen er gjennomgripende og livslang, og at det ikke finnes noen behandling som hjelper personen ut av den grunnleggende tilstanden. Vi vet mindre om hvordan problemene arter seg på lengre sikt hos den ene prosenten av befolkningen som har en autismespektertilstand.

OFTE UTEN DIAGNOSE
Autismespektertilstanden forekommer omtrent like ofte hos eldre personer som hos barn, ungdommer og yngre voksne. De betjenes som regel i eldreomsorgen, i hjemmesykepleien eller på institusjon, ofte uten autismediagnose eller annen tilstandsbestemmelse. Det er vanlig at udiagnostiserte eldre personer søker hjelp for sine kommunikasjons- og samhandlingsproblemer, men manglende klinisk kunnskap gjør at mange ikke får den forståelsen og støtten som de trenger.
Fordi symptomene kan fremtre på en litt annen måte hos eldre personer med en autismespekterforstyrrelse (ASD) enn hos dem som er yngre, kan tilstanden være en skjult funksjonssvikt som ikke blir gjenkjent i hjelpeapparatet. Det har ført til at eldre personer med ASD er blitt en forsømt gruppe med gjennomgående dårligere livskvalitet enn andre mennesker. Tjenestetilbudet er ikke så godt tilrettelagt for denne gruppen som for mange andre mennesker med spesielle behov, noe som medfører at hjelpen som tilbys, i mange tilfeller ikke dekker den faktiske etterspørselen.
Personer med ASD utgjør en kost