Tidsskrift for norsk psykologforening
30.06.2022
Høstmælingens oversikt over profesjonens historie må ses på bakgrunn av at psykologisk vitenskap ikke har avansert, og at den generelle viten man har, er innebygget i språk og kultur.
DA JEG LESTE Andreas Høstmælingens redegjørelse for psykologiprofesjonens historie og situasjon i Norge (Høstmælingen, 2022), opplevde jeg at noe manglet, nemlig en redegjørelse for fagets alvorlige interne krise. Forholdet mellom forskning og praksis har vært sentralt i hele mitt faglige liv, fra jeg ble psykologistudent i vårsemesteret 1948. Her vil jeg skissere profesjonens historie og nåværende situasjon på en annen måte enn Høstmælingen.
Den moderne psykologien skulle i utgangspunktet være en erfaringsvitenskap til forskjell fra den gamle «arm chair»-psykologien. Observasjoner og forsøk skulle erstatte anekdoter og spekulasjoner. Psykologien skulle kopiere naturvitenskapenes suksesser.
De første studiene i den moderne psykologien var av enkle sammenhenger mellom målbare fysiske og psykologiske variabler hos enkeltpersoner. Det første, og også siste, alvorlige forsøket på å gjøre psykologiske prosesser i én person til gjenstand for et klassisk naturvitenskapelig eksperiment (variere én faktor og holde alle andre konstant) ble gjort av Hermann Ebbinghaus (1880/1993) med hukommelse. Ingen forsøkte å videreføre Ebbinghaus' metode.
Forsøket på å gjøre psykologi til et eksperimentelt studium av hva som foregår i den enkelte person, ble stilltiende oppgitt, fordi den viste at antallet virksomme faktorer var ubestemmelig stort og umulig å holde konstant. Etter århundreskiftet var nesten alle forskningsrapporter basert på gjennomsnittlige resultater for mange personer (Danziger, 1990). Psykologi ble forandret til studiet av «the generalized human mind» (psykologi ble til psykodemografi). I dag gjelder det fortsatt at hvis noe skal være «vitenskapelig», må man ha med mange personer.
ÅRSAK-VIRKNING FORLATES
Overgangen fra studier av enkeltpersoner til av gruppegjennomsnitt gjorde at man begynte å studere statistiske forskjeller og korrelasjoner i stedet for eksakte årsak-virkning-forhold. Det ga mer stabile resultater og mer praktisk gjennomførbare forskningsmetoder. Direkte utprøving av kausal-hypoteser ble erstattet av nullhypoteser og signifikanstesting. Man sluttet å spørre direkte om en hypotese stemte eller ikke stemte, og begynte i stedet å spørre mer beskjedent om et resultat var helt tilfeldig eller ikke. Med andre ord, hvis en bestemt hypotese er at A henger sammen med B, så spør man om sannsynligheten for at A og B er helt urelatert (nullhypotesen). Det vanlige kriteriet er p = 0.05, og hvis p er mindre, konkluderer man at resultatet sannsynligvis ikke er tilfeldig, men i tillegg konkluderer man også at utgangshypotesen derfor er styrket.
Fra 1960-tallet ble denne formen for forskning økende utsatt for hard kritikk og etter hvert direkte nedslakting
Gå til medietDen moderne psykologien skulle i utgangspunktet være en erfaringsvitenskap til forskjell fra den gamle «arm chair»-psykologien. Observasjoner og forsøk skulle erstatte anekdoter og spekulasjoner. Psykologien skulle kopiere naturvitenskapenes suksesser.
De første studiene i den moderne psykologien var av enkle sammenhenger mellom målbare fysiske og psykologiske variabler hos enkeltpersoner. Det første, og også siste, alvorlige forsøket på å gjøre psykologiske prosesser i én person til gjenstand for et klassisk naturvitenskapelig eksperiment (variere én faktor og holde alle andre konstant) ble gjort av Hermann Ebbinghaus (1880/1993) med hukommelse. Ingen forsøkte å videreføre Ebbinghaus' metode.
Forsøket på å gjøre psykologi til et eksperimentelt studium av hva som foregår i den enkelte person, ble stilltiende oppgitt, fordi den viste at antallet virksomme faktorer var ubestemmelig stort og umulig å holde konstant. Etter århundreskiftet var nesten alle forskningsrapporter basert på gjennomsnittlige resultater for mange personer (Danziger, 1990). Psykologi ble forandret til studiet av «the generalized human mind» (psykologi ble til psykodemografi). I dag gjelder det fortsatt at hvis noe skal være «vitenskapelig», må man ha med mange personer.
ÅRSAK-VIRKNING FORLATES
Overgangen fra studier av enkeltpersoner til av gruppegjennomsnitt gjorde at man begynte å studere statistiske forskjeller og korrelasjoner i stedet for eksakte årsak-virkning-forhold. Det ga mer stabile resultater og mer praktisk gjennomførbare forskningsmetoder. Direkte utprøving av kausal-hypoteser ble erstattet av nullhypoteser og signifikanstesting. Man sluttet å spørre direkte om en hypotese stemte eller ikke stemte, og begynte i stedet å spørre mer beskjedent om et resultat var helt tilfeldig eller ikke. Med andre ord, hvis en bestemt hypotese er at A henger sammen med B, så spør man om sannsynligheten for at A og B er helt urelatert (nullhypotesen). Det vanlige kriteriet er p = 0.05, og hvis p er mindre, konkluderer man at resultatet sannsynligvis ikke er tilfeldig, men i tillegg konkluderer man også at utgangshypotesen derfor er styrket.
Fra 1960-tallet ble denne formen for forskning økende utsatt for hard kritikk og etter hvert direkte nedslakting
