Thomas Thiis-Evensen (75) sitter ved skrivepulten i det lille, avlange hjemmekontoret sitt på hovedstadens urbane vestkant og husker tilbake til sine unge år, perioden som sammenfalt med postmodernismens ankomst også i norsk byggekunst. Det passet utmerket for en arkitekturhistoriker som «spiste alt», enten det var barokk eller gotikk, klassisisme eller modernisme.
- Og så kom Jan & Jon og danset med jazz og heiet og hoppet og tok med seg Robert Venturi, som jeg leste glupskt. Lage søyler i plast og med neon på toppen! Det var en humor der som alvorlige akademikere ikke godtar. Det er meget sjelden at de er humoristisk anlagt.
Postmodernismen møtte nemlig mye motstand. Sterke uttrykk falt i landets arkitektlaug. Thiis-Evensen velger å tolke ordene som at «hele deres bolverk var ved å falle sammen».
- Hvor var det de bodde, disse som ble redusert til å tegne gelendre på høyhusene? spør han om norske senmodernister. Thiis-Evensen mener da også at «frekkhetens nådegave» løper som en rød tråd gjennom virket hans.
- Jo, de bodde i Telthusbakken, og de meldte seg inn i Fortidsminneforeningen. Det var en skrekk ved at deres faglige grunnlag forsvant til fordel for det de egentlig, skjønner du, var svak for. Men det er klart at den litt useriøse leken med historien, den kunne man ta postmodernismen på. Dette er obskønt! Dette er å spøke med alvorlige ting! Men hjertelaget deres lå altså i Telthusbakken.
I 2021 har denne striden igjen blitt uventet aktuell. 40 år senere er det Arkitekturopprøret som setter kravet om en «klassisk» byggekunst på agendaen. Thiis-Evensen forklarer både opprøret og det faktum at også den mer akademiske postmodernismen i senere år er kommet på moten igjen, med at den modernistiske tradisjonen fra 1920-tallet i samme periode har akselerert og «nådd et toppunkt».
- Alle vet og forstår at etter krigen måtte man bygge billig og raskt, og folk måtte ha vaskemaskin, og lamellene kom opp, begynner professoren.
- Det var helt legitimt. Men å fortsette med det etter 100 år, det begynner å bli konservativt på en gæren måte, og det er det som er grunnlaget for Arkitekturopprøret. Nå orker vi ikke mer av det der.
Thiis-Evensen hørte om Arkitekturopprøret første gang i vår. Han trodde først det het Arkitektopprøret, og tenkte: Endelig står de opp mot utbyggerne! Da han skjønte hva det dreide seg om, innså han snart at det er tale om «en alvorlig situasjon».
Siden har Thiis-Evensen løpt «fra podkast til podkast», for som han påpeker, er dette temaer han har arbeidet med i 40 år. Professoren er blitt kontaktet av eiendomsutvikleren Olav Selvaag. Han sysler med «en faglig ABC». Arkitekten siterer sin mentor Christian Norberg-Schulz på at ornamenter representerer raushet, og påpeker betydningen av å imøtekomme folks behov for det visuelle.
- Savn, svarer Thiis-Evensen på spørsmål om opprørets påfallende gjennomslagskraft.
- Savn etter variasjon.
Professoren hører slett ikke til blant fagfolkene som etterlyser mer kunnskap blant opprørerne.
- Hvorfor faen skal de bli arkitekter, da? Nei, vet du hva. Du kan da ikke forlange at du skal ha samme kunnskap som tannlegen din?
Samtidig er arkitekten overbevist om at opprøret vil få konsekvenser.
- Fordi vi lever i en populistisk tid, og når det får så mange følgere og tas opp overalt, kan vi ikke overse det.
Det er her Thiis-Evensens kommende ABC for estetikk og formgivning kommer inn i bildet, basert på «arketypene» som har fulgt professoren siden han skrev sin doktoravhandling. «Helt babyaktig», sier han for å illustrere nivået han legger seg på når han skal arbeide med dette overfor utbyggere og politikere og på trykk. Han er opptatt av å unngå skyttergravene han registrerer: enten modernistisk eller ikke noe; enten historisk eller ikke noe.
- Nå må det endres. Men da nytter det ikke å lage tårn og karnapper, men å ha et fremstøt som kan være forståelig for alle, og som kan være en mal. Kommunikasjon i en moderne tid er etter min mening ingresser. Så kan man henvise til resten.
Liten tegnegærning
Thiis-Evensen kommer fra Porsgrunn og er oppvokst i helsevesenet. Faren var bedriftslege hos Norsk Hydro.
- De var leger, alle sammen. Søsknene mine og min far snakket medisin og skiftarbeid og helse. Jeg var yngst. M
