Tidsskrift for norsk psykologforening
03.02.2022
Gjennom to artikler rekonstrueres Ellinors liv og familiens reaksjon på hennes psykopatologi. I den første artikkelen ble søkelyset rettet mot Ellinors livshistorie. I denne artikkelen vil jeg redegjøre for Ellinors sykdomshistorie og lobotomiene hun undergikk.
Ellinor Hamsun var født på gården Skogheim i Hamarøy, men vokste opp på Nørholm, dit familien flyttet i 1918. Som 16-åring ble hun sendt på klosterskole i Krefeld i Tysland og deretter til Belgia. Ellinor og søsknene hadde en kosmopolitisk oppvekst som de færreste ungdommer var forunt på den tiden. Ellinor oppholder seg i perioder også i Bordeaux, og i 1934 er hun og broren Arild på innestedene Nice og Juan Les Pins. Fra midten av 1930-tallet bor Ellinor i Berlin, hvor hun går på teaterskole og håper å bli filmskuespillerinne.
FRA JETSETTER TIL PLEIEHJEM
Mye tyder på at både Knut og Marie Hamsun «allerede» på midten av 1940-tallet da Ellinor var i 30-årene, var svært pessimistiske og oppgitte når det gjaldt Ellinors fremtid. Marie skriver til sin venninne Cecilia Aagaard 10. august 1944:
Sammen med andre yngre er [Ellinor] svært livlig, men i bunn og grunn har hun ingen livslyst mer. Hennes eneste redning er efter min mening å få mann og barn og hjem. Men hvor finne en mann så uegoistisk at han vilde ta hensyn til hennes specielle svakheter og feil? Det ville sikkert bare bli en skuffelse på området og nå tåler hun ikke flere (Referert i Simonsen, 2018, s. 287).
På midten av 1940-tallet får Ellinor hjelp av Frelsesarmeen og har også samtaler med den kjente psykiateren og avholdsmannen Johan Scharffenberg (Høst, 2004, s. 138). Mange ville hjelpe, men var like hjelpeløse som dem som hadde forsøkt tidligere.
Det er en påfallende forskjell på hvordan Ellinors liv så ut til å bli, og hvordan det ble. Gerd Høst beskriver den første gangen hun tilfeldigvis så Hamsun-søstrene under en tur på Karl Johan for å gjøre innkjøp i russetiden:
For på en andre siden av gaten gikk to unge piker som var det vakreste jeg hadde sett. Hva de hadde på seg, husker jeg ikke. Det kunne gjerne vært sekk og aske, det var likegyldig, for de strålte. Ja, de strålte slik at folk stanset og stirret på dem. Det var som om de for alltid vill feste dette bildet av skjønnhet og livsglede på netthinnen, for å kunne ta det frem og hente styrke fra det om livet en gang skulle bli for tungt.
Det var en åpenbaring, et strålende panorama på noen minutter, så var de borte. Men jeg har aldri kunnet glemme dem. «Hvem var det?» hadde jeg hørt noen spørre. «Døtrene til Knut Hamsun» ble det svart. Hamsuns døtre. Ellinor og hennes to år yngre søster Cecilia. De hadde vært avbildet i så mange dame- og ukeblad hjemme at alle den gang lot til å kjenne dem. Alle hadde visst hvilke klær de hadde kjøpt på motehuset Molstad, og hvem de hadde vært på dans med kvelden i forveien. En skolemann omtalte deres sommervisitter på Hankø som usædelige. Jeg husker det, fordi han uttalte ordet usædelig med så sterkt trykk på æ-en, at den forakten han ville vise, bare ble komisk (s. 24-25. Uthevinger i originalen).
Hvordan kunne et liv som startet så lovende, ende så tragisk? Det er en dominerende faktor her, og det er psykisk lidelse og overlappingen med adferd som setter omgivelsene på harde prøver. I dette tilfellet viste det seg å være umulig å leve med over tid. Under lesningen av materialet om Ellinor ble jeg mange ganger slått av hvilket mysterie psykiske lidelser fremdeles utgjør, og jeg ble minnet på Norman Dains (1989) pessimistiske beskrivelse: «The key problem, toughest enemy, remains the perplexing, disturbing phenomenon of mental disorders, imperfectly understood, bound up with public policy and public opinion, and resistant to known therapies» (s. 17).
Etter bilulykken, eskalerende alkoholproblemer og et ekteskap i ruiner bringes Ellinor hjem fra Berlin til Nørholm i 1943. Familiesituasjonen preges av stadige konflikter rundt henne. Hun viste en betydelig oppfinnsomhet for å få tak i alkohol. Knut Hamsun forsøkte å beskytte henne mot det han betraktet som dårlige innflytelser. Ved en anledning høsten 1944 skal han ha spyttet en yngre mann som fulgte Ellinor hjem i ansiktet og hevet stokken til slag. Den unge mannen flyktet og anmeldte Knut Hamsun til politiet for overfall. Det var en del korrespondanse frem og tilbake i saken, som etter hvert blir henlagt av politimesteren i Grimstad i februar 1945. Tiden like etter krigen var selvfølgelig vanskelig for familien, med rettssaken mot Knut Hamsun og med Mari
Gå til medietFRA JETSETTER TIL PLEIEHJEM
Mye tyder på at både Knut og Marie Hamsun «allerede» på midten av 1940-tallet da Ellinor var i 30-årene, var svært pessimistiske og oppgitte når det gjaldt Ellinors fremtid. Marie skriver til sin venninne Cecilia Aagaard 10. august 1944:
Sammen med andre yngre er [Ellinor] svært livlig, men i bunn og grunn har hun ingen livslyst mer. Hennes eneste redning er efter min mening å få mann og barn og hjem. Men hvor finne en mann så uegoistisk at han vilde ta hensyn til hennes specielle svakheter og feil? Det ville sikkert bare bli en skuffelse på området og nå tåler hun ikke flere (Referert i Simonsen, 2018, s. 287).
På midten av 1940-tallet får Ellinor hjelp av Frelsesarmeen og har også samtaler med den kjente psykiateren og avholdsmannen Johan Scharffenberg (Høst, 2004, s. 138). Mange ville hjelpe, men var like hjelpeløse som dem som hadde forsøkt tidligere.
Det er en påfallende forskjell på hvordan Ellinors liv så ut til å bli, og hvordan det ble. Gerd Høst beskriver den første gangen hun tilfeldigvis så Hamsun-søstrene under en tur på Karl Johan for å gjøre innkjøp i russetiden:
For på en andre siden av gaten gikk to unge piker som var det vakreste jeg hadde sett. Hva de hadde på seg, husker jeg ikke. Det kunne gjerne vært sekk og aske, det var likegyldig, for de strålte. Ja, de strålte slik at folk stanset og stirret på dem. Det var som om de for alltid vill feste dette bildet av skjønnhet og livsglede på netthinnen, for å kunne ta det frem og hente styrke fra det om livet en gang skulle bli for tungt.
Det var en åpenbaring, et strålende panorama på noen minutter, så var de borte. Men jeg har aldri kunnet glemme dem. «Hvem var det?» hadde jeg hørt noen spørre. «Døtrene til Knut Hamsun» ble det svart. Hamsuns døtre. Ellinor og hennes to år yngre søster Cecilia. De hadde vært avbildet i så mange dame- og ukeblad hjemme at alle den gang lot til å kjenne dem. Alle hadde visst hvilke klær de hadde kjøpt på motehuset Molstad, og hvem de hadde vært på dans med kvelden i forveien. En skolemann omtalte deres sommervisitter på Hankø som usædelige. Jeg husker det, fordi han uttalte ordet usædelig med så sterkt trykk på æ-en, at den forakten han ville vise, bare ble komisk (s. 24-25. Uthevinger i originalen).
Hvordan kunne et liv som startet så lovende, ende så tragisk? Det er en dominerende faktor her, og det er psykisk lidelse og overlappingen med adferd som setter omgivelsene på harde prøver. I dette tilfellet viste det seg å være umulig å leve med over tid. Under lesningen av materialet om Ellinor ble jeg mange ganger slått av hvilket mysterie psykiske lidelser fremdeles utgjør, og jeg ble minnet på Norman Dains (1989) pessimistiske beskrivelse: «The key problem, toughest enemy, remains the perplexing, disturbing phenomenon of mental disorders, imperfectly understood, bound up with public policy and public opinion, and resistant to known therapies» (s. 17).
Etter bilulykken, eskalerende alkoholproblemer og et ekteskap i ruiner bringes Ellinor hjem fra Berlin til Nørholm i 1943. Familiesituasjonen preges av stadige konflikter rundt henne. Hun viste en betydelig oppfinnsomhet for å få tak i alkohol. Knut Hamsun forsøkte å beskytte henne mot det han betraktet som dårlige innflytelser. Ved en anledning høsten 1944 skal han ha spyttet en yngre mann som fulgte Ellinor hjem i ansiktet og hevet stokken til slag. Den unge mannen flyktet og anmeldte Knut Hamsun til politiet for overfall. Det var en del korrespondanse frem og tilbake i saken, som etter hvert blir henlagt av politimesteren i Grimstad i februar 1945. Tiden like etter krigen var selvfølgelig vanskelig for familien, med rettssaken mot Knut Hamsun og med Mari
