Han kjenner adrenalinet i kroppen. Nå handler det om å lykkes eller dø.
En jeger kaster lange skygger der han saumfarer et myrområde i de siste solstripene. Han er kledd i en enkel, men varm, skinndrakt.
Med seg har han bue og piler. Et par meter lenger framme står hunden hans i full giv akt. Kanskje litt annerledes enn dagens elghundraser, men også ganske lik. Halen bærer den stolt over ryggen, ørene er oppreist og pelsen er tykk og varm.
Dette er urhunden.
Domestiseringen begynner
Kanskje begynte det med at jegerens forfedre fant noen forlatte ulvevalper som de tok til seg. Noen viste jegerne større tillit og samarbeidsvilje enn andre. Ulvene ble til hunder.
Veidemannsfolket skjønte raskt hvilken fordel hunden kunne gi i den livsviktige jakten. Den kunne lukte og følge spor som vi ikke kunne se, den kunne vise jegeren med sitt kroppsspråk at han nærmet oss byttet, og den kunne sågar slippes løs og stille byttet i los.
Etter tusener av år med selektiv avl på de beste jakthundene, forandret utseende seg gradvis i retning av det vi kjenner i dag.
Å lykkes eller dø
Tankene farer igjennom hodet til steinaldermannen der han sitter på huk og speider. Hjemme i leiren venter familien. Jaktlykken har uteblitt i det siste. Det kjennes stadig sterkere i den hardt prøvede kroppen.
Han har jaktet i tre dager, nesten uten mat. Han ser på hunden. Noe er i gjære. Jegeren kjenner en sitrende følelse i kroppen.
Med ett rykker hunden til i båndet. Jegeren kjenner tegnet godt. Det er fortsatt et stykke igjen før de er innpå elgen. Et par hundre meter over ei stor myr passeres raskt. Jegeren liker ikke å gå i åpent lende. Nå hadde han ikke noe valg.
Etter hvert drar hunden mer forsiktig. Den går litt fram og tilbake og småskjelver av spenning. Mannen forstår at dyret er like i nærheten og tenker seg om et øyeblikk.
Terrenget er fortsatt glissent. Han slipper hunden løs. Den forsvinner som en strek innover i skogen. Dersom elgen ikke lar seg stille i los, kan sjansen glippe. Men her var lendet så å
