Fjell og Vidde
10.02.2020
Det måtte skje, det var ikke til å unngå, men jeg håndterer det ikke. Hvor går jeg videre herfra, og hvordan?
Jeg har skaffet meg en skog, jeg har kjøpt en gammel tømmerkoie i Bumarken, der støter jeg ikke på noen, jeg må gå i førti minutter fra parkeringsplassen for å komme fram og har hittil ikke møtt annet enn en elg. I tømmerkoia har jeg ro, jeg er der stadig oftere.
Tre dager på rad har elgen kommet, gått over vollen rolig og verdig som om jeg ikke er tilstede, men igår stanset den ved den krokete bjørka, snudde hodet i min retning og så på meg. Jeg rørte ikke en muskel. Satte den mot meg i fart, ville jeg rekke å storme inn og lukke døra, men hvorfor skulle den. I mer enn ett minutt sto den stille og så på meg med svarte speilvannsøyne under det veldige geviret, fortsatte så sin tunge gange og ble borte mellom trærne. Den vil meg noe. I kveldinga gikk jeg langs veien før det mørknet, i gresset ved bommen fant jeg små kantareller, jeg lot dem stå, skogens ro.
Elgen kommer hver dag ved totiden, går den samme ruta over vollen, lager en sti der forbi den døde furua, men stanser alltid på samme sted, ved min venn steinen og ser på meg. I dag tidlig regnet det, og jeg tenkte den ikke ville komme, så stoppet regnet, en svarttrost sang og en dobbel regnbue hvelvet seg over den veldige himmelen og så kom den.
Ennå vokser det fioler og natt og dag langs veiene, himmelen er lyseblå over meg selv om åsene i horisonten tegner seg sorte og skarpe mot de lave røde skyene i vest, geiteramsen vokser i steinrøysa der ormene soler seg i aftensola og bak den ligger bringebærbråter mellom frodige bregner og lenger oppe glitrer vannhullene i myra og gyldne solstreif faller på mosen jeg setter meg ned i. Tyttebær gror p�
Gå til medietTre dager på rad har elgen kommet, gått over vollen rolig og verdig som om jeg ikke er tilstede, men igår stanset den ved den krokete bjørka, snudde hodet i min retning og så på meg. Jeg rørte ikke en muskel. Satte den mot meg i fart, ville jeg rekke å storme inn og lukke døra, men hvorfor skulle den. I mer enn ett minutt sto den stille og så på meg med svarte speilvannsøyne under det veldige geviret, fortsatte så sin tunge gange og ble borte mellom trærne. Den vil meg noe. I kveldinga gikk jeg langs veien før det mørknet, i gresset ved bommen fant jeg små kantareller, jeg lot dem stå, skogens ro.
Elgen kommer hver dag ved totiden, går den samme ruta over vollen, lager en sti der forbi den døde furua, men stanser alltid på samme sted, ved min venn steinen og ser på meg. I dag tidlig regnet det, og jeg tenkte den ikke ville komme, så stoppet regnet, en svarttrost sang og en dobbel regnbue hvelvet seg over den veldige himmelen og så kom den.
Ennå vokser det fioler og natt og dag langs veiene, himmelen er lyseblå over meg selv om åsene i horisonten tegner seg sorte og skarpe mot de lave røde skyene i vest, geiteramsen vokser i steinrøysa der ormene soler seg i aftensola og bak den ligger bringebærbråter mellom frodige bregner og lenger oppe glitrer vannhullene i myra og gyldne solstreif faller på mosen jeg setter meg ned i. Tyttebær gror p�
