Tidsskrift for norsk psykologforening
03.01.2017
Hva kan vi, og hva trenger vi å vite om søvnfysiologi og kartlegging for å kunne tilby psykologbehandling av søvnproblemer hos eldre?
En aldrende befolkning endrer behovet for helsetjenester. Eldre er overrepresentert med hensyn til antall besøk til fastlegen, henvisninger til spesialister samt liggedøgn på sykehus. Dette står i sterk kontrast til eldres bruk av psykologtjenester, der man finner at eldre mottar færre psykologtjenester enn noen andre aldersgrupper i befolkningen (Mørk, 2010).
Søvnens rolle i livet vårt blir ofte undervurdert: Et 85 år langt liv innebærer rundt 28 år på puten, og dårlig søvn merkes raskt på humør og prestasjon. Over tid gir søvnproblemer økt risiko for psykisk lidelse, hjerte- og karsykdom, overvekt og diabetes (Sivertsen, Krokstad, Mykletun, & Øverland, 2009). Det er også funnet tydelige sammenhenger mellom søvnproblemer og risiko for langtidssykemelding og uføretrygd (Sivertsen, Krokstad, et al. , 2009; Sivertsen, Øverland, Bjorvatn, Mæland, & Mykletun, 2009). Metaanalyser har vist et U-formet forhold mellom søvnlengde og dødelighet, der både lang og kort søvnlengde er uheldig, også for dem over 60 år (Silva et al. , 2016).
Søvnproblemer forkommer hyppigere blant eldre. Derfor er det alvorlig at søvnproblemer i denne gruppen ofte feilbehandles eller ikke vies oppmerksomhet i det hele tatt (Wolkove, Elkholy, Baltzan, & Palayew, 2007b). Søvnvansker blir ofte møtt med medikamentell behandling, til tross for at det ofte er langt mer hensiktsmessig å se på de psykologiske og atferdsmessige faktorene bak søvnproblemet (Ruths et al. , 2013; Sivertsen et al. , 2006). Psykologer sitter med relevant og viktig grunnkunnskap til å behandle søvnproblemer, herunder tilnærminger fra kognitiv atferdsterapi og generelle prinsipper fra læringsteori. Psykologer er derfor svært egnede behandlere, særlig om vi tilegner oss tilgjengelig kunnskap om søvn og behandling av søvnproblemer, også rettet mot eldre.
SØVNREGULERING OG NOSOLOGI
Som ved mange andre forskningsfelt er eldre også underrepresentert i søvnstudier. Det betyr at vår forståelse av søvnregulering i stor grad baserer seg på dyrestudier eller studier med unge og friske voksne. Sentrale begreper fra søvnteori er likevel viktig å ha med seg i møtet med eldre pasienter som sliter med søvnen (se tabell 1).
Ikke-medikamentell behandling av søvnproblemer tar utgangspunkt i tofaktormodellen for søvnregulering, der døgnrytme og opparbeidet søvnbehov er avgjørende for hvor lenge og hvor tungt vi sover. Kunnskap om mekanismer som påvirker søvnregulering, brukes for å maksimere betingelsene for god nattesøvn. Både døgnrytme og søvnbehov påvirkes av atferd. Derfor er det avgjørende å kartlegge de etablerte vanene som opprettholder søvnproblemene, slik at man kan tilpasse behandlingstiltak og råd om søvnhygiene.
Hvor godt vi har sovet, er en subjektiv opplevelse som også avhenger av fordeling av de ulike søvnstadiene gjennom natten. Tabell 1 beskriver kort de ulike søvnstadiene, der den dype søvnen bidrar til at søvnen oppleves som restituerende. Søvnkvaliteten kan bidra til den differensialdiagnostiske vurderingen av søvnproblemer. Mens opplevelsen av for lite søvn er typisk for insomni, vil andre søvnlidelser defineres av utpreget søvnighet til tross for normal søvnlengde. Sistnevnte symptomer kan tyde på at personen av ulike årsaker ikke har fått nok sammenhengende og dyp søvn.
Søvnforstyrrelser kan deles inn i seks hovedkategorier med ulik etiologi og behandlingsmuligheter: insomnier, søvnrelaterte bevegelsesforstyrrelser, døgnrytmeforstyrrelser, søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser, hypersomnier og parasomnier (AASM, 2014). De fleste av disse søvnforstyrrelsene forekommer hyppigere hos eldre. Tabell 2 gir en oversikt over søvnlidelser og hvilke aldersrelaterte hensyn som bør vurderes.
MULTIMORBIDITET
Søvnen blir generelt sett dårligere med alderen, med kortere søvnlengde, flere oppvåkninger, mindre dyp søvn og svakere døgnrytme (Dijk, Duffy, Riel, Shanahan, & Czeisler, 1999). Yngre voksne har ca. 20-25 prosent dyp søvn om natten, mens dette reduse
Gå til medietSøvnens rolle i livet vårt blir ofte undervurdert: Et 85 år langt liv innebærer rundt 28 år på puten, og dårlig søvn merkes raskt på humør og prestasjon. Over tid gir søvnproblemer økt risiko for psykisk lidelse, hjerte- og karsykdom, overvekt og diabetes (Sivertsen, Krokstad, Mykletun, & Øverland, 2009). Det er også funnet tydelige sammenhenger mellom søvnproblemer og risiko for langtidssykemelding og uføretrygd (Sivertsen, Krokstad, et al. , 2009; Sivertsen, Øverland, Bjorvatn, Mæland, & Mykletun, 2009). Metaanalyser har vist et U-formet forhold mellom søvnlengde og dødelighet, der både lang og kort søvnlengde er uheldig, også for dem over 60 år (Silva et al. , 2016).
Søvnproblemer forkommer hyppigere blant eldre. Derfor er det alvorlig at søvnproblemer i denne gruppen ofte feilbehandles eller ikke vies oppmerksomhet i det hele tatt (Wolkove, Elkholy, Baltzan, & Palayew, 2007b). Søvnvansker blir ofte møtt med medikamentell behandling, til tross for at det ofte er langt mer hensiktsmessig å se på de psykologiske og atferdsmessige faktorene bak søvnproblemet (Ruths et al. , 2013; Sivertsen et al. , 2006). Psykologer sitter med relevant og viktig grunnkunnskap til å behandle søvnproblemer, herunder tilnærminger fra kognitiv atferdsterapi og generelle prinsipper fra læringsteori. Psykologer er derfor svært egnede behandlere, særlig om vi tilegner oss tilgjengelig kunnskap om søvn og behandling av søvnproblemer, også rettet mot eldre.
SØVNREGULERING OG NOSOLOGI
Som ved mange andre forskningsfelt er eldre også underrepresentert i søvnstudier. Det betyr at vår forståelse av søvnregulering i stor grad baserer seg på dyrestudier eller studier med unge og friske voksne. Sentrale begreper fra søvnteori er likevel viktig å ha med seg i møtet med eldre pasienter som sliter med søvnen (se tabell 1).
Ikke-medikamentell behandling av søvnproblemer tar utgangspunkt i tofaktormodellen for søvnregulering, der døgnrytme og opparbeidet søvnbehov er avgjørende for hvor lenge og hvor tungt vi sover. Kunnskap om mekanismer som påvirker søvnregulering, brukes for å maksimere betingelsene for god nattesøvn. Både døgnrytme og søvnbehov påvirkes av atferd. Derfor er det avgjørende å kartlegge de etablerte vanene som opprettholder søvnproblemene, slik at man kan tilpasse behandlingstiltak og råd om søvnhygiene.
Hvor godt vi har sovet, er en subjektiv opplevelse som også avhenger av fordeling av de ulike søvnstadiene gjennom natten. Tabell 1 beskriver kort de ulike søvnstadiene, der den dype søvnen bidrar til at søvnen oppleves som restituerende. Søvnkvaliteten kan bidra til den differensialdiagnostiske vurderingen av søvnproblemer. Mens opplevelsen av for lite søvn er typisk for insomni, vil andre søvnlidelser defineres av utpreget søvnighet til tross for normal søvnlengde. Sistnevnte symptomer kan tyde på at personen av ulike årsaker ikke har fått nok sammenhengende og dyp søvn.
Søvnforstyrrelser kan deles inn i seks hovedkategorier med ulik etiologi og behandlingsmuligheter: insomnier, søvnrelaterte bevegelsesforstyrrelser, døgnrytmeforstyrrelser, søvnrelaterte respirasjonsforstyrrelser, hypersomnier og parasomnier (AASM, 2014). De fleste av disse søvnforstyrrelsene forekommer hyppigere hos eldre. Tabell 2 gir en oversikt over søvnlidelser og hvilke aldersrelaterte hensyn som bør vurderes.
MULTIMORBIDITET
Søvnen blir generelt sett dårligere med alderen, med kortere søvnlengde, flere oppvåkninger, mindre dyp søvn og svakere døgnrytme (Dijk, Duffy, Riel, Shanahan, & Czeisler, 1999). Yngre voksne har ca. 20-25 prosent dyp søvn om natten, mens dette reduse
