redaktør En artikkel fra De nasjonale forskningsetiske komiteene
Anders Behring Breivik og 22. juli satte for alvor terrorisme og ekstremisme på kartet i Norge. Terrorangrepene i Paris, Brussel, København, Lahore og Ankara har holdt temaet på agendaen siden.
Forskerne blir våre orakler i en tid med forvirring, frykt og frustrasjon. Politikerne vil ha kunnskap som hjelper dem å gjøre riktige valg. Befolkningen vil ha innsikt som gjør det mulig å forstå og aller helst bli beroliget.
Et tungt ansvar hviler på forskernes skuldre.
Flere fordeler enn ulemper
- Ekstremisme er et forskningsetisk minefelt hvor det er risiko for å trå alvorlig feil, og jeg har sett eksempler på det. Vi må ha høy etisk bevissthet når vi går inn i denne typen forskning, sier Tore Bjørgo, professor ved Politihøgskolen.
Han leder Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo. Sentret åpnet 20. april i år og ble etablert med bakgrunn i angrepene 22. juli. Her skal det forskes på høyreekstremisme, hatkriminalitet og politisk vold.
Bjørgo får støtte fra Lars Gule, filosof og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Gule har forsket på ekstrem islamisme og ekstremismebegrepet og har i mange år selv deltatt i nettdebatter, blant annet med Fjordman og Breivik.
- Det er mange forskningsetiske dilemmaer knyttet til denne typen forskning, og man kan lure på om det i det hele tatt er forsvarlig å studere ekstremisme og terrorisme og å publisere funn. Svaret er likevel et klart ja. Selv om det finnes dilemmaer, er fordelene med forskningen større enn ulempene, mener han.
Invitasjon fra Breivik
- Når det gjelder
