Magma
29.11.2023
SAMMENDRAG Denne studien omhandler en utprøving av digital hjemmeoppfølging i helsetjenesten og omfatter seks lokale prosjekter i kommunene Stad,
... Bodø, Larvik, Oslo (med bydelene Sagene, Grünerløkka, Gamle Oslo og St. Hanshaugen), Ullensaker (i samarbeid med Gjerdrum) og Kristiansand (i samarbeid med flere Agder-kommuner). Utprøvingen ble gjennomført som en pragmatisk randomisert kontrollert studie. Målgruppen var personer med kroniske sykdommer, med middels til høy risiko for forverret helsetilstand, reinnleggelse på sykehus eller økt behov for helse- og omsorgstjenester. Pasientene i tiltaksgruppen fikk utarbeidet en egenbehandlingsplan, utførte selv avtalte målinger og svarte på spørsmål om sin helsetilstand på et nettbrett. Pasientene kunne følge med på egne resultater. I tillegg tok en sykepleier i oppfølgingstjenesten kontakt dersom målingene var utenfor pasientens normalverdier, for å avklare behov for helsehjelp.
Samlet sett viser vår analyse at verdien av de prissatte nyttevirkningene av tiltaket (bedre helserelatert livskvalitet og endret ressursbruk i helsetjenesten) er lavere enn kostnadene ved å tilby digital hjemmeoppfølging. Tiltaket gir imidlertid også virkninger som det ikke har vært mulig å prissette. Vi finner at digital hjemmeoppfølging bidrar til at pasientene får økt forståelse og mestring av egen sykdom, og derigjennom føler seg tryggere og er mer fornøyd med oppfølging av egen helse. Fremover vil det være viktig å begrense ressursbruken i helsetjenesten, samtidig som man retter tilbudet mot personer som har særlig nytte av det. Dette innebærer at de som får digital hjemmeoppfølging, hverken må være for syke til at det er for sent å forebygge forverring og økt bruk av helsetjenester, eller for friske til å dra nytte av tjenesten. Brukt riktig kan digital hjemmeoppfølging være et godt verktøy i tilbudet til pasienter med kroniske sykdommer og særlige behov.
Bakgrunn
Digital hjemmeoppfølging er bruk av velferdsteknologi som gjør at pasienter kan følges opp på avstand av ulike deler av helsetjenesten, både primær- og spesialisthelsetjenesten. Oppfølgingen omfatter aktiviteter som muliggjør at pasienten elektronisk kan registrere og dele klinisk relevant informasjon om sin helsetilstand utenfor de arenaer hvor pasientene tradisjonelt møter helsepersonell (Scottish Centre for Telehealth & Telecare, 2017). Formålet med digital hjemmeoppfølging er å gi informasjon eller veiledning til pasientens egenmestring samt beslutningsstøtte for helsepersonell, for eksempel til diagnostisering, behandling eller oppfølging.
Norge har en aldrende befolkning, og stadig flere lever med én eller flere kroniske sykdommer over lang tid. SSBs befolkningsfremskrivinger viser at andelen eldre vil øke betydelig de neste årene (Thomas, 2022). Ressurshensyn og den medisinske utviklingen fører til at en stadig større del av oppfølgingen og behandlingen skjer hjemme hos pasienter. Dette øker omfanget, kompleksiteten og bredden i oppgavene til den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Velferdsteknologi, inkludert digital hjemmeoppfølging, løftes frem som et viktig element i utviklingen av helse- og omsorgstjenesten (Hestevik et al., 2022). Gjennom økt involvering av pasienten i oppfølgingen av egen helse, kan velferdsteknologi bidra til en helsetjeneste som i større grad bygger på selvhjelp og selvstendighet (Abelsen et al., 2022). For pasientene kan dette gi økt trygghet og mestring av eget liv samt bedre helse og livskvalitet. Velferdsteknologi forventes også å frigjøre ressurser i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Organisert på riktig måte kan det følgelig bli en viktig del av kommunens tjenestetilbud og bidra til å løse kommende utfordringer i helsetjenesten.
Med støtte fra Helsedirektoratet har seks lokale prosjekter i kommunal regi prøvd ut digital hjemmeoppfølging. Formålet med utprøvingen var å få kunnskap om virkningene av digital hjemmeoppfølging for personer med kroniske sykdommer, sammenlignet med vanlig oppfølging i primærhelsetjenesten. I tråd med en individuell oppfølgingsplan utførte pasientene avtalte målinger (for eksempel blodtrykk, vekt og O2-metning) og svarte på spørsmål om sin helsetilstand via nettbrett. Resultatene ble automatisk overført fra målesensorene til nettbrettet, slik at pasienten kunne følge med på egne resultater. Resultatene ble videre overført til en oppfølgingstjeneste som tok kontakt med pasienten dersom målingene var utenfor pasientens normalverdier.
Utprøvingen ble gjennomført som en pragmatisk randomisert kontrollert studie i perioden 2018 til 2021 (Abelsen et al., 2022). Prosjektet som er grunnlaget for denne publikasjonen, er finansiert av Helsedirektoratet.
Metode
Rammene for utprøvingen
Utprøvingen av digital hjemmeoppfølging omfattet lokale prosjekter i kommunene Stad, Bodø, Larvik, Oslo, Ullensaker og Kristiansand.
Utprøving ble gjennomført innenfor rammene til Nasjonalt velferdsteknologiprogram, et samarbeid mellom Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og KS (Helsedirektoratet, 2021). Helsedirektoratet var prosjektleder for utprøvingen. For å høste erfaringer for fremtidig tjenestedesign og implementering ønsket Helsedirektoratet at utprøvingen skulle gjennomføres som et utviklingsprosjekt der prosjektene gjorde tilpasninger etter hvert som de gjorde seg erfaringer med tjenesten (Helsedirektoratet, 2018). Denne innretningen førte til ulik utforming av tjenesten og studiepopulasjon, både på tvers av de lokale prosjektene og i løpet av utprøvingens gjennomføringsperiode. Hvert prosjekt ble ledet av en kommunal prosjektleder.
Studien består av tre deler:
? evaluering av effekter på pasientenes fysiske og psykiske helse, pasientopplevelse og bruk av helsetjenester (effektevaluering) ? beskrivelse av organiseringen av tjenesten, herunder ansvars- og rollefordeling (prosessevaluering) ? samfunnsøkonomisk analyse av helhetlige effekter, gevinster og kostnader For å studere utprøvingen har vi benyttet metodetriangulering der vi kombinerer analyser av registerdata, spørreundersøkelser og intervjudata. Funnene fra effektevalueringen og den samfunnsøkonomiske analysen presenteres i denne artikkelen.
Inklusjon
Aktuelle pasienter hadde fylt 18 år, hadde minst én kronisk sykdom og medium til høy risiko for forverring av egen helsetilstand, reinnleggelse på sykehus eller økt behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Pasienter som ikke var samtykkekompetente, pasienter med ruslidelser og pasienter som ikke var i stand til å håndtere nettbrettet og måleutstyret, ble ikke inkludert i utprøvingen.
Potensielle deltakere i utprøvingen ble foreslått til den lokale prosjektadministrasjonen, som regel av ansatte i den kommunal helse- og omsorgstjenesten, fastlegen, ansatte ved det kommunale tildelingskontoret, ansatte ved sykehuset, pasienten selv eller pårørende. Medarbeiderne i de lokale prosjektene vurderte om en pasient oppfylte inklusjonskriteriene, og pasientens fastlege gjorde den endelige vurderingen av om pasienten egnet seg for deltakelse, basert på motivasjon og forventet nytte. Dersom en pasient ble vurdert som egnet, ble pasienten invitert til en inklusjonssamtale der vedkommende fikk skriftlig og muntlig informasjon om studien og om digital hjemmeoppfølging. Pasientene samtykket til deltakelse ved å signere et samtykkeskjema.
Randomisering
Utprøvingen ble gjennomført som en pragmatisk, ikke-blindet, multisenterbasert, individuell randomisert kontrollert studie. Pasientene ble randomisert i to grupper, der halvparten av de inkluderte pasientene fikk digital hjemmeoppfølging (tiltaksgruppen), mens de resterende pasientene fikk vanlig oppfølging fra helsetjenesten (kontrollgruppen). Foreslåtte pasienter ble invitert til et informasjonsmøte med en prosjektmedarbeider og fikk tilbud om å delta i utprøvingen. Randomiseringen ble gjennomført ved hjelp av lukkede konvolutter som inneholdt et ark merket med «tiltak» eller «kontroll». Pasienter som samtykket til å delta i utprøvingen, fikk som del av informasjonsmøtet trekke en av de lukkede konvoluttene og åpne den sammen med prosjektmedarbeideren. Pasientene mottok deretter oppfølging avhengig av hvilken gruppe de ble randomisert til.
Oppfølging av de to gruppene
Pasienter som ble randomisert til tiltaksgruppen, fikk et nettbrett og relevant måleutstyr samt opplæring i hvordan utstyret skulle brukes. Via nettbrettet fikk pasientene enkle spørsmål om egen helse, i tillegg til at de kunne se på utviklingen i målingene sine. Pasientens målinger ble automatisk overført fra måleinstrumentene og til nettbrettet, og deretter til oppfølgingstjenesten. De ansatte i oppfølgingstjenesten fulgte med på pasientenes målinger og svar, og bidro med støtte og medisinsk veiledning avhengig av pasientenes behov.
Etter at en pasient hadde blitt randomisert til tiltaksgruppen, ble det gjennomført en testperiode på to til fire uker. Oppfølgingstjenesten fikk slik et inntrykk av pasientens normalverdier. En ansatt i oppfølgingstjenesten utarbeidet deretter et forslag til en egenbehandlingsplan basert på pasientens mål, sykdomsbyrde og risiko for forverring. Egenbehandlingsplanen inneholdt informasjon om hvor ofte pasienten skulle gjøre målinger, samt hvilke tiltak pasienten kunne iverksette ved forverring. Tiltakene var både medisinske og ikke-medisinske og var knyttet til en trafikklysmodell som indikerte om pasientens målinger var grønne (normale), gule eller røde (avvek noe eller betydelig fra n
Gå til medietSamlet sett viser vår analyse at verdien av de prissatte nyttevirkningene av tiltaket (bedre helserelatert livskvalitet og endret ressursbruk i helsetjenesten) er lavere enn kostnadene ved å tilby digital hjemmeoppfølging. Tiltaket gir imidlertid også virkninger som det ikke har vært mulig å prissette. Vi finner at digital hjemmeoppfølging bidrar til at pasientene får økt forståelse og mestring av egen sykdom, og derigjennom føler seg tryggere og er mer fornøyd med oppfølging av egen helse. Fremover vil det være viktig å begrense ressursbruken i helsetjenesten, samtidig som man retter tilbudet mot personer som har særlig nytte av det. Dette innebærer at de som får digital hjemmeoppfølging, hverken må være for syke til at det er for sent å forebygge forverring og økt bruk av helsetjenester, eller for friske til å dra nytte av tjenesten. Brukt riktig kan digital hjemmeoppfølging være et godt verktøy i tilbudet til pasienter med kroniske sykdommer og særlige behov.
Bakgrunn
Digital hjemmeoppfølging er bruk av velferdsteknologi som gjør at pasienter kan følges opp på avstand av ulike deler av helsetjenesten, både primær- og spesialisthelsetjenesten. Oppfølgingen omfatter aktiviteter som muliggjør at pasienten elektronisk kan registrere og dele klinisk relevant informasjon om sin helsetilstand utenfor de arenaer hvor pasientene tradisjonelt møter helsepersonell (Scottish Centre for Telehealth & Telecare, 2017). Formålet med digital hjemmeoppfølging er å gi informasjon eller veiledning til pasientens egenmestring samt beslutningsstøtte for helsepersonell, for eksempel til diagnostisering, behandling eller oppfølging.
Norge har en aldrende befolkning, og stadig flere lever med én eller flere kroniske sykdommer over lang tid. SSBs befolkningsfremskrivinger viser at andelen eldre vil øke betydelig de neste årene (Thomas, 2022). Ressurshensyn og den medisinske utviklingen fører til at en stadig større del av oppfølgingen og behandlingen skjer hjemme hos pasienter. Dette øker omfanget, kompleksiteten og bredden i oppgavene til den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Velferdsteknologi, inkludert digital hjemmeoppfølging, løftes frem som et viktig element i utviklingen av helse- og omsorgstjenesten (Hestevik et al., 2022). Gjennom økt involvering av pasienten i oppfølgingen av egen helse, kan velferdsteknologi bidra til en helsetjeneste som i større grad bygger på selvhjelp og selvstendighet (Abelsen et al., 2022). For pasientene kan dette gi økt trygghet og mestring av eget liv samt bedre helse og livskvalitet. Velferdsteknologi forventes også å frigjøre ressurser i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Organisert på riktig måte kan det følgelig bli en viktig del av kommunens tjenestetilbud og bidra til å løse kommende utfordringer i helsetjenesten.
Med støtte fra Helsedirektoratet har seks lokale prosjekter i kommunal regi prøvd ut digital hjemmeoppfølging. Formålet med utprøvingen var å få kunnskap om virkningene av digital hjemmeoppfølging for personer med kroniske sykdommer, sammenlignet med vanlig oppfølging i primærhelsetjenesten. I tråd med en individuell oppfølgingsplan utførte pasientene avtalte målinger (for eksempel blodtrykk, vekt og O2-metning) og svarte på spørsmål om sin helsetilstand via nettbrett. Resultatene ble automatisk overført fra målesensorene til nettbrettet, slik at pasienten kunne følge med på egne resultater. Resultatene ble videre overført til en oppfølgingstjeneste som tok kontakt med pasienten dersom målingene var utenfor pasientens normalverdier.
Utprøvingen ble gjennomført som en pragmatisk randomisert kontrollert studie i perioden 2018 til 2021 (Abelsen et al., 2022). Prosjektet som er grunnlaget for denne publikasjonen, er finansiert av Helsedirektoratet.
Metode
Rammene for utprøvingen
Utprøvingen av digital hjemmeoppfølging omfattet lokale prosjekter i kommunene Stad, Bodø, Larvik, Oslo, Ullensaker og Kristiansand.
Utprøving ble gjennomført innenfor rammene til Nasjonalt velferdsteknologiprogram, et samarbeid mellom Helsedirektoratet, Direktoratet for e-helse og KS (Helsedirektoratet, 2021). Helsedirektoratet var prosjektleder for utprøvingen. For å høste erfaringer for fremtidig tjenestedesign og implementering ønsket Helsedirektoratet at utprøvingen skulle gjennomføres som et utviklingsprosjekt der prosjektene gjorde tilpasninger etter hvert som de gjorde seg erfaringer med tjenesten (Helsedirektoratet, 2018). Denne innretningen førte til ulik utforming av tjenesten og studiepopulasjon, både på tvers av de lokale prosjektene og i løpet av utprøvingens gjennomføringsperiode. Hvert prosjekt ble ledet av en kommunal prosjektleder.
Studien består av tre deler:
? evaluering av effekter på pasientenes fysiske og psykiske helse, pasientopplevelse og bruk av helsetjenester (effektevaluering) ? beskrivelse av organiseringen av tjenesten, herunder ansvars- og rollefordeling (prosessevaluering) ? samfunnsøkonomisk analyse av helhetlige effekter, gevinster og kostnader For å studere utprøvingen har vi benyttet metodetriangulering der vi kombinerer analyser av registerdata, spørreundersøkelser og intervjudata. Funnene fra effektevalueringen og den samfunnsøkonomiske analysen presenteres i denne artikkelen.
Inklusjon
Aktuelle pasienter hadde fylt 18 år, hadde minst én kronisk sykdom og medium til høy risiko for forverring av egen helsetilstand, reinnleggelse på sykehus eller økt behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Pasienter som ikke var samtykkekompetente, pasienter med ruslidelser og pasienter som ikke var i stand til å håndtere nettbrettet og måleutstyret, ble ikke inkludert i utprøvingen.
Potensielle deltakere i utprøvingen ble foreslått til den lokale prosjektadministrasjonen, som regel av ansatte i den kommunal helse- og omsorgstjenesten, fastlegen, ansatte ved det kommunale tildelingskontoret, ansatte ved sykehuset, pasienten selv eller pårørende. Medarbeiderne i de lokale prosjektene vurderte om en pasient oppfylte inklusjonskriteriene, og pasientens fastlege gjorde den endelige vurderingen av om pasienten egnet seg for deltakelse, basert på motivasjon og forventet nytte. Dersom en pasient ble vurdert som egnet, ble pasienten invitert til en inklusjonssamtale der vedkommende fikk skriftlig og muntlig informasjon om studien og om digital hjemmeoppfølging. Pasientene samtykket til deltakelse ved å signere et samtykkeskjema.
Randomisering
Utprøvingen ble gjennomført som en pragmatisk, ikke-blindet, multisenterbasert, individuell randomisert kontrollert studie. Pasientene ble randomisert i to grupper, der halvparten av de inkluderte pasientene fikk digital hjemmeoppfølging (tiltaksgruppen), mens de resterende pasientene fikk vanlig oppfølging fra helsetjenesten (kontrollgruppen). Foreslåtte pasienter ble invitert til et informasjonsmøte med en prosjektmedarbeider og fikk tilbud om å delta i utprøvingen. Randomiseringen ble gjennomført ved hjelp av lukkede konvolutter som inneholdt et ark merket med «tiltak» eller «kontroll». Pasienter som samtykket til å delta i utprøvingen, fikk som del av informasjonsmøtet trekke en av de lukkede konvoluttene og åpne den sammen med prosjektmedarbeideren. Pasientene mottok deretter oppfølging avhengig av hvilken gruppe de ble randomisert til.
Oppfølging av de to gruppene
Pasienter som ble randomisert til tiltaksgruppen, fikk et nettbrett og relevant måleutstyr samt opplæring i hvordan utstyret skulle brukes. Via nettbrettet fikk pasientene enkle spørsmål om egen helse, i tillegg til at de kunne se på utviklingen i målingene sine. Pasientens målinger ble automatisk overført fra måleinstrumentene og til nettbrettet, og deretter til oppfølgingstjenesten. De ansatte i oppfølgingstjenesten fulgte med på pasientenes målinger og svar, og bidro med støtte og medisinsk veiledning avhengig av pasientenes behov.
Etter at en pasient hadde blitt randomisert til tiltaksgruppen, ble det gjennomført en testperiode på to til fire uker. Oppfølgingstjenesten fikk slik et inntrykk av pasientens normalverdier. En ansatt i oppfølgingstjenesten utarbeidet deretter et forslag til en egenbehandlingsplan basert på pasientens mål, sykdomsbyrde og risiko for forverring. Egenbehandlingsplanen inneholdt informasjon om hvor ofte pasienten skulle gjøre målinger, samt hvilke tiltak pasienten kunne iverksette ved forverring. Tiltakene var både medisinske og ikke-medisinske og var knyttet til en trafikklysmodell som indikerte om pasientens målinger var grønne (normale), gule eller røde (avvek noe eller betydelig fra n
