Fjell og Vidde
14.09.2018
Hva kjennetegner egentlig en villmarksopplevelse? Som forsker på friluftsliv fikk jeg føle villmarka på kroppen sammen med familien. Det ble fjorten fuktige dager i Børgefjell.
Hva som kalles en villmarksopplevelse, varierer fra land til land og innen landegrensene. Men det er noen kriterier som går igjen og som denne artikkelen er basert på.
FØLELSEN AV Å VÆRE LANGT VEKK. Planen var klar. Etter to uker i sommerparadiset ved Adriaterhavet skulle vi på to ukers tur til Børgefjell, den mest uberørte nasjonalparken i Norge. Da vi satt på toget oppover, slo det meg at det kanskje burde vært motsatt. Det er ikke nødvendigvis lett å motivere ungdom til tunge sekker, vått vær og mygg etter å ha badet i solvarmen. Men her satt vi altså, fire ungdommer i alderen 11 til 16 år og to voksne, på toget til Trofors. Det er en lang reise fra Lillehammer, og Selma, den yngste, spurte tankefullt hvorfor vi reiser forbi så mange fjell for å komme til fjellet. Jeg måtte le av spørsmålet. Det var vanskelig å gi et godt svar.
FØLELSEN AV Å VÆRE ALENE. Det regnet på Trofors og tåka hang langt ned i lia. Bussen opp til Susendalen ga heller ingen utsikter til bedre vær. Vi satt alene på bussen den siste halvtimen, og følte oss ganske så forlatt da vi gikk av på endestopp Kroken i regnværet. De tunge sekkene var lastet med mat og utstyr for fjorten dager, og vi vinglet i vei innover stien mot Tiplingen. Det ble kos rundt bålet den første kvelden. Vi var i gang, og stemningen var på topp.
FØLELSEN AV Å MESTRE UTFORDRINGER. Den lokale kvinnen vi snakket med kunne fortelle at det var gode forhold i fjellet; fordi snøen ennå bar godt. På dag to våknet vi av at vinden rev og slet i teltet og regnet høljet ned. Vi visste at uværet ville komme, og det var meldt store nedbørsmengder. Vi bestemte oss for å gå i stormen.
Stien var våt og sleip innover dalen mot brua over Tiplingselva, kulingen blåste oss over ende, og vannet rant på innsiden av klærne. Det ble ikke sagt mye den dagen, det var nok å beherske elementene. Vi var gjennomvåte, slitne og sultne da vi krysset elva. Elva gikk stri og skummende, trærne pisket og vaiet i vinden og vassdragene fosset ned lia. Skikkelig ragnarokk.
FØLELSEN AV Å MESTRE ENKLE FORHOLD. Det regnet hele neste dag også, og vi ble liggende lenge i teltet og kose oss. Ungdommen spilte kort og stemningen var god, selv om det meste var vått. Mot kv
Gå til medietFØLELSEN AV Å VÆRE LANGT VEKK. Planen var klar. Etter to uker i sommerparadiset ved Adriaterhavet skulle vi på to ukers tur til Børgefjell, den mest uberørte nasjonalparken i Norge. Da vi satt på toget oppover, slo det meg at det kanskje burde vært motsatt. Det er ikke nødvendigvis lett å motivere ungdom til tunge sekker, vått vær og mygg etter å ha badet i solvarmen. Men her satt vi altså, fire ungdommer i alderen 11 til 16 år og to voksne, på toget til Trofors. Det er en lang reise fra Lillehammer, og Selma, den yngste, spurte tankefullt hvorfor vi reiser forbi så mange fjell for å komme til fjellet. Jeg måtte le av spørsmålet. Det var vanskelig å gi et godt svar.
FØLELSEN AV Å VÆRE ALENE. Det regnet på Trofors og tåka hang langt ned i lia. Bussen opp til Susendalen ga heller ingen utsikter til bedre vær. Vi satt alene på bussen den siste halvtimen, og følte oss ganske så forlatt da vi gikk av på endestopp Kroken i regnværet. De tunge sekkene var lastet med mat og utstyr for fjorten dager, og vi vinglet i vei innover stien mot Tiplingen. Det ble kos rundt bålet den første kvelden. Vi var i gang, og stemningen var på topp.
FØLELSEN AV Å MESTRE UTFORDRINGER. Den lokale kvinnen vi snakket med kunne fortelle at det var gode forhold i fjellet; fordi snøen ennå bar godt. På dag to våknet vi av at vinden rev og slet i teltet og regnet høljet ned. Vi visste at uværet ville komme, og det var meldt store nedbørsmengder. Vi bestemte oss for å gå i stormen.
Stien var våt og sleip innover dalen mot brua over Tiplingselva, kulingen blåste oss over ende, og vannet rant på innsiden av klærne. Det ble ikke sagt mye den dagen, det var nok å beherske elementene. Vi var gjennomvåte, slitne og sultne da vi krysset elva. Elva gikk stri og skummende, trærne pisket og vaiet i vinden og vassdragene fosset ned lia. Skikkelig ragnarokk.
FØLELSEN AV Å MESTRE ENKLE FORHOLD. Det regnet hele neste dag også, og vi ble liggende lenge i teltet og kose oss. Ungdommen spilte kort og stemningen var god, selv om det meste var vått. Mot kv
