Det er da heller ikke vanskelig å finne litteratur som til en viss grad bidrar til å understøtte denne oppfatningen. Under et besøk på biblioteket for noen uker siden, plukket jeg helt tilfeldig ut to eldre bøker om jakthunddressur.
En av dem var utgitt av den danske Landsjagtforeningen af 1923. Tittelen lød: Hvad enhver jæger bør vide. Den var trykket i flere opplag, det første 1923, mens «min» utgave ble trykket så seint som i 1969. Forfatter Christian Stilling-Andersen har skrevet kapittelet om hundedressur, her kan vi lese følgende: «Vil man straffe sin hund, tager man den i halsbåndet og tildeler den med en hundepisk nogle slag over ryggen»
Det er ikke lenger bare opp til oss selv som hundeeier å avgjøre hva som er gangbare dressurmetoder. Lov om dyrevelferd legger både tydelige og - i likhet med de fleste andre lover - til dels utydelige føringer. Foto: Andreas Haldorsen/CC-BY-SA
Ulike oppfatninger - også tidligere
Jo da, forfatteren er dansk, men han kunne like gjerne vært norsk. Det har aldri vært tette skott mellom de nordiske jakthundmiljøene. Det vil imidlertid være feil å hevde at denne typen tilnærming til bruk av straff var enerådende.
Fram til 1972 var det i oppdragelsesøyemed også lov til å gi barn pryl, hvilket også ble gjort. Gjerne i form av en lusing eller ti. Mange lot det likevel være. Enten fordi de rett og slett ikke hadde hjerte til det, eller fordi de hadde tilegnet seg kunnskap som tilsa at det ikke var lurt. Eller begge deler. Så også med hundedressur. Selv om det også her fram til 1970-tallet var sparsomt med lovverk som satte rammer, var det så visst ulike oppfatninger om hva som var gangbar metodikk i dressurøyemed.
Den andre boken jeg fant på biblioteket illustrerer dette godt. Thorleif Throndsens Fuglehunden og fuglejakten ble utgitt på Gyldendal i 1946. Han skriver: «Respekten og appellen er den gode fuglehundens viktigste egenskaper. Begge disse egenskaper kan vi framels
