Fjell og Vidde
22.03.2021
Hun var en av verdens beste langrennsløpere. Nå drømmer Astrid Uhrenholdt Jacobsen om å gå lange fjellturer. Gjerne med den nye pulken sin.
BAKGRUNN: Avsluttet i 2020 sin karriere som langrennsløper på landslaget med tre VM-gull, ett OL-gull og 41 pallplasser i verdenscupen. Blir lege etter endt medisinstudium våren 2021.
AKTUELL: Ekspertkommentator hos NRK Sport og deltaker i «71 grader nord - Norges tøffeste kjendis» på TVNorge.
- JEG TENKTE IKKE NOE på at jeg ville bli verdensmester da jeg vokste opp. Jeg visste ikke noe om hvem de beste langrennsløperne i verden var. Jeg hadde ikke noen formening om det. Det jeg syntes var gøy, var å dra på trening. Å ha det fint sammen med de andre i klubben. Å føle at jeg ble bedre. Å gjøre så godt jeg kunne. Å bli sliten. Og så likte jeg veldig godt å være ute. Det høres kanskje ut som om jeg er fra oldtiden nå?
EGENTLIG SKULLE VI GJORT dette portrettintervjuet med Astrid Uhrenholdt Jacobsen et sted i Marka utenfor Oslo. For eksempel mellom Øvresetertjern og Kikut. Eller mellom Skansebakken og Oppkuven. Eller mellom Sognsvann og Ullevålseter (helst på vestsiden, for der er det litt færre skiløpere, og litt mindre is i løypene). Eller kanskje vi skulle tatt praten på tunet utenfor Skjennungstua - med en varm kakao i hånda.
Vi skulle smurt med blått. Vi skulle sørget for riktig glider (uten fluor). Vi skulle gått med drikkebelte - ikke ryggsekk. Astrid skulle hatt klassiske ski som var 203 cm lange og 148 cm høye karbonstaver. Hun skulle hatt raske briller, hun skulle pekt hit og dit, til øst og vest, mot nord og sør, og hun skulle fortalt om lange treningsturer med rundt 120 i puls («sånn puls hvor vi kan holde på i timevis og snakke sammen mens vi går») og hvordan man lader opp til et NM, eller et VM, eller et OL. Det er lett å se henne for seg, ikke sant? I grønn Heming-drakt, eller landslagsdrakt, eller i en eller annen fargesprakende treningsjakke. Der er hun - sannsynligvis mellom Nordmarkskapellet og Blankvann et sted - i plettfri diagonalgang. Ville hun skiftet til dobbelttak med fraspark i den slake motbakken? Eller ville hun bare staket videre, helt uanstrengt, med en mirakuløs armstyrke?
Ved nærmere ettertanke er det kanskje bra at dette portrettintervjuet ikke gjøres der ute i skiløypene. Astrid ville sannsynligvis gått fra oss. Hun ville vært hensynsfull og ventet ved hvert kryss, og høflig spurt om det gikk bra med oss. Og vi ville svart «ja» - selv med makspuls, harehjerte og blodsmak i munnen. Kanskje det er like bra at dette intervjuet gjøres via to dataskjermer.
- DET VAR VELDIG LITE press på å gjøre det bra hjemme hos oss, sier Astrid.
- Jeg hadde ikke foreldre som mente at jeg absolutt burde drive med idrett. Min mor er dansk. Hun hadde selv spilt håndball, og ville helst at jeg ikke skulle begynne med det - for det var så mye skader. De første årene på barneskolen drev jeg mest med musikk. Sang i kor. Spilte piano. Slike ting. Da jeg begynte på langrenn, var jeg mest opptatt av det sosiale. Treneren - og treningsgruppa jeg var en del av - var lite opptatt av resultater og hvem som var bedre enn de andre. Vi var mye m
Gå til medietAKTUELL: Ekspertkommentator hos NRK Sport og deltaker i «71 grader nord - Norges tøffeste kjendis» på TVNorge.
- JEG TENKTE IKKE NOE på at jeg ville bli verdensmester da jeg vokste opp. Jeg visste ikke noe om hvem de beste langrennsløperne i verden var. Jeg hadde ikke noen formening om det. Det jeg syntes var gøy, var å dra på trening. Å ha det fint sammen med de andre i klubben. Å føle at jeg ble bedre. Å gjøre så godt jeg kunne. Å bli sliten. Og så likte jeg veldig godt å være ute. Det høres kanskje ut som om jeg er fra oldtiden nå?
EGENTLIG SKULLE VI GJORT dette portrettintervjuet med Astrid Uhrenholdt Jacobsen et sted i Marka utenfor Oslo. For eksempel mellom Øvresetertjern og Kikut. Eller mellom Skansebakken og Oppkuven. Eller mellom Sognsvann og Ullevålseter (helst på vestsiden, for der er det litt færre skiløpere, og litt mindre is i løypene). Eller kanskje vi skulle tatt praten på tunet utenfor Skjennungstua - med en varm kakao i hånda.
Vi skulle smurt med blått. Vi skulle sørget for riktig glider (uten fluor). Vi skulle gått med drikkebelte - ikke ryggsekk. Astrid skulle hatt klassiske ski som var 203 cm lange og 148 cm høye karbonstaver. Hun skulle hatt raske briller, hun skulle pekt hit og dit, til øst og vest, mot nord og sør, og hun skulle fortalt om lange treningsturer med rundt 120 i puls («sånn puls hvor vi kan holde på i timevis og snakke sammen mens vi går») og hvordan man lader opp til et NM, eller et VM, eller et OL. Det er lett å se henne for seg, ikke sant? I grønn Heming-drakt, eller landslagsdrakt, eller i en eller annen fargesprakende treningsjakke. Der er hun - sannsynligvis mellom Nordmarkskapellet og Blankvann et sted - i plettfri diagonalgang. Ville hun skiftet til dobbelttak med fraspark i den slake motbakken? Eller ville hun bare staket videre, helt uanstrengt, med en mirakuløs armstyrke?
Ved nærmere ettertanke er det kanskje bra at dette portrettintervjuet ikke gjøres der ute i skiløypene. Astrid ville sannsynligvis gått fra oss. Hun ville vært hensynsfull og ventet ved hvert kryss, og høflig spurt om det gikk bra med oss. Og vi ville svart «ja» - selv med makspuls, harehjerte og blodsmak i munnen. Kanskje det er like bra at dette intervjuet gjøres via to dataskjermer.
- DET VAR VELDIG LITE press på å gjøre det bra hjemme hos oss, sier Astrid.
- Jeg hadde ikke foreldre som mente at jeg absolutt burde drive med idrett. Min mor er dansk. Hun hadde selv spilt håndball, og ville helst at jeg ikke skulle begynne med det - for det var så mye skader. De første årene på barneskolen drev jeg mest med musikk. Sang i kor. Spilte piano. Slike ting. Da jeg begynte på langrenn, var jeg mest opptatt av det sosiale. Treneren - og treningsgruppa jeg var en del av - var lite opptatt av resultater og hvem som var bedre enn de andre. Vi var mye m
